Dette skjønner jeg ikke, er ikke poenget med trolleybusser med "store" batterier nettoppa t de kan kjøres utover dekningsområdet for trolleystengene? Selv i Oslo kunne trolleybussene kjøres litt på batteriet (var det to batterier som ble seriekoblet?) for nettopp å hjelpe seg i vanskelige trafikksituasjoner.

Konduktøren måtte ut og først trekke ned og deretter spore på igjen trolleystengene, men med moderne enpersons (henbetjent?) trolleybusser sporer vel stengene på selv. Jeg vet ikke om det er slik i Bergen?

Bergens løsning gjør vel også at anlegget unngår mange kryss med trikken og en reduksjon av "spagettien"i lufta, noe som i sin tid jo gjorde at flere byer fikk trykkluftrikker og "Märklin-systemer" med spenningssatte metallpunkter under vogna som et slepestykke tok strømmen med (eksemplene er fra Paris). Dette systemet med spenningsatte punkter mener jeg har dukket opp igjen, men jeg husker ikke hvor.

Trykklufttrikkene hadde lange ladetider (trykkluft!) på endestasjonene og vognene frøs helt ned også om sommerne da ekspanderende luft jo tar energi fra omgivelsene. Systemet med de elektriserte punktene var komplisert med et stort hjul med kontakter som ble , drevet fram et hakk hver gang slepestykket under vogna spenningssatte neste punkt. Systemet ble framvist på utstilling i Lyons i 1894 og innført i Paris på én linje i 1896.

Av og til stoppet hjulet og elektriserte punkter var åpne for dyr og menensker... og vogna måtte så dyttes tilbake av passasjerene... Systemet var funnet opp av ingeniør Olivier Vuilleumier og punktene var plassert i 2,5 meters avstand, 5 mm over gata. Lenken nedenfor viser til en side som litt nede på siden omtaler systemet med overskriften: The Romainville tramway.

I 1925 var det 1111 (!) kilometer trikkespor i Paris med 122 liner, men 14. august 1938 var alt borte, ofret for at bilene skulle komme fram. Den nye trikken i Paris er en helt annen historie.

Lenke: Beskrivelse av trikken i Romainville.