Det ble skrevet noe om B-vognenes nykker i en annen tråd. Dette skrev jeg noe om på LTFs forum på Facebook, og her kommer en oppdatert versjon av det samme.

B-vognene hadde fungert bra i mange år på Lilleaker-Østensjøbanen. Opprinnelig var det trykkluftbremsen som var driftsbremsen på disse - motstandsbremsen i kombinasjon med skinnebremsene var for virkelig glatt føre og som farebrems. Disse bremsene var på en måte forriglet siik at en ikke fikk brukt dem samtidig. Det var ‘idiotsikkert’ enten eller.

På 50-tallet ville Sporveien spare bremseklosser og bygget om vognene slik at en kunne kombinere trykkluftbremsen med motstandsbremsen, slik en gjorde på Kolsåsbanens C-vogner. Det fungerte tilsynelatende bra i mange år mens en hadde førere som var godt vant til disse vognene.

Etter en kortvarig dvale ble B-vognene satt i drift igjen da pendeldriften Jar-Ljabru ble etablert i 1974. Da ble det mange uerfarne B-vognsførere som i tillegg også skulle ta seg av billettsalget. Det vanskelige var å innøve riktig reaksjon i faresituasjoner. Det var helt naturlig å ville bruke begge bremser samtidig - med låste hjul som resultat. Neste reaksjon var da å løse ut - noe som også forlenget bremseveien. Riktig gode bremser var det om en gjorde det riktig, men… - «kvitt eller dobbelt» sa noen. Faktisk var det ingen vogner som kunne bremse så godt som B-vognene i en faresituasjon - fra 40 km/h målte vi en retardasjon på hele 4,2 m/s².

Mange førere ble - med god grunn - usikre på B-vognene. Vi som etter hvert ‘knakk koden’ elsket dem, men det ble gjerne noen dårlige opplevelser på veien dit.

B-vognene var forstadsbanevogner mens E-vognene var bytrikker. Grunnen til at B-vognene normalt skulle bremses med trykkluftbrems var at motorene ikke tålte så godt nedbremsinger fra stor hastighet - toppfarten var 65 km/h. I byen - hvor E-vognene opprinnelig gikk - skulle en den gangen ikke kjøre over 40 km/h. Overgangen til bruk av motstandsbrems på B-vognene og overføring av E-vognene til forstadsbanene førte med seg mange brente motorer - og viklerne fikk litt å gjøre.

I etterpåklokskapens lys skulle en nok latt være å bygge om vognene den gangen på 50-tallet.

Et annet problem ble trykkluftanleggene. Ved mye bruk av luft - til f.eks. sanding - fikk vi trykksenkning i hovedledningen og tjuvbremsing. Omkring 1980 fikk vi en gjennomgang av trykkluftanleggene av en med rett kompetanse fra NSB vst. Grorud, og etter det fungerte de riktig bra.