Så er vi altså tilbake på Tinnoset, etter en formiddag på Rjukanbanen og en fergeoverfart på Tinnsjøen med stadig bedre vær. Men hvor lenge var egentlig Adam i Paradis? (Og da tenker jeg ikke på noe sted i den norske geografien …) For hva er det vel som møter oss om ikke det er mer fuktighet fra himmelen. Kanskje denne fuktigheten ikke var så underlig eller upassende. For om man velger å tenke etter – kanskje var det noen i høyere luftlag som også syntes skjebnen til denne særegne transportåren er trist og lei, og at det påkaller tårer. Som det vil fremgå av fortsettelsen, det var ikke riktig måte på til tårer.

Men før tårene kommer, skal vi legge til og få toget på land. Og det er ikke hva som helst som skal brukes i fergeskiftingen – det er ingen ringere enn kullblondinen 30a 271. Like før M/F Storegut la til, hadde det gått et passelig regnskyll over Tinnoset. Og alt var vått. Veldig vått. Noe vi skal komme tilbake til. Samt at vi også skal komme tilbake til det faktum at landskapet ble enda våtere på vår ferd på Tinnosbanen mot Notodden.

Nå er det nok tørrprat (tørrskriving?), vi går inn i handlingen og fortsetter turen.