Det er flere momenter her:

1) Bruer: En del av disse var vel ikke bygd etter de krav som ble nyttet av NSB før krigen. Det foresvever meg at en del av bruene nord for Hell kan ha blitt bygd etter kravene for belastningstoget av 1899 - dersom jeg ikke husker feil.

2) Akseltrykk og skinnevekter: Det virker som det ble en del vekslende standard på Nordlandsbanen, med skinnevekter på delparseller mellom ca. 31 kg. - 49 kg. Hva som var planen dersom krigen ikke hadde kommet, er jeg ikke sikker på.

3) Dunderlandsbanen: Det tok sin tid før en fikk oppgradert denne. Hadde ikke krigen kommet, ville en på enkelte steder trolig omlagt den med tanke på tracéer o.l. Det tok noen år før bruene var oppgardert eller utskiftet. Siste bruutskiftningen var vel ca. 1957 - om jeg ikke husker feil.

4) På strekningen Mosjøen-Mo i Rana ble det vel mer av løsninger som en ikke ville ha gjort dersom det hadde vært fredstid.

Under krigen var det bare Dovrebanen, Ofotbanen og Østfoldbanen som tålte "dovregubber" - hvorav de to siste var elektrifiserte. Dette kan jo ikke vurderes som statisk - banen kunne jo oppgraderes. Det tok jo heller ikke så mange årene før Di 3 kunne brukes på de fleste dieselbanene. Jeg tror det blir helt feil å avvise bruk av "dovregubber" ut ifra hva som var status på sporet der og da.

Jeg er enig i din vurdering.

Samtidig var det vel også begrensninger på Dovrebanen (dersom vi bruker betegnelsen om hele banestrekningen), om vi tenker på strekningen Lillehammer-Otta. Di 3 måtte vel gå der den første tida med reduserte beholdninger? Jeg mener det siste nevnes i en uhellsrapport fra 1950-årene i samband med en avsporing ved Fåberg, der blant annet noen vogner veltet.

Med fare for å starte en debatt igjen, opplyser jeg at jeg med Dovrebanen mente den strekningen som het det da "dovregubbene" var i drift.

Helt greit!

Di3 gikk vel også kun til Mo i Rana i den første perioden.

Terje