Under krigen var det bare Dovrebanen, Ofotbanen og Østfoldbanen som tålte "dovregubber" - hvorav de to siste var elektrifiserte. Dette kan jo ikke vurderes som statisk - banen kunne jo oppgraderes. Det tok jo heller ikke så mange årene før Di 3 kunne brukes på de fleste dieselbanene. Jeg tror det blir helt feil å avvise bruk av "dovregubber" ut ifra hva som var status på sporet der og da.

Jeg er enig i din vurdering.

Samtidig var det vel også begrensninger på Dovrebanen (dersom vi bruker betegnelsen om hele banestrekningen), om vi tenker på strekningen Lillehammer-Otta. Di 3 måtte vel gå der den første tida med reduserte beholdninger? Jeg mener det siste nevnes i en uhellsrapport fra 1950-årene i samband med en avsporing ved Fåberg, der blant annet noen vogner veltet.

Med fare for å starte en debatt igjen, opplyser jeg at jeg med Dovrebanen mente den strekningen som het det da "dovregubbene" var i drift.

Helt greit!

Di3 gikk vel også kun til Mo i Rana i den første perioden.

Terje