Jeg lurte en stund på om det faktisk fantes en slags fargekode inad i NSB for de ulike verkstedene, og at den ble brukt på fyllingene for raskt å kunne se hvor loket var revidert hen. Verkstedskontoret i h-administrasjonen brukte nemlig i en årrekke en bestemt fargekode i sine grafiske framstillinger av revisjoner ved lokene. Koden er slik:

• rød - Drammen
• grå - Oslo
• lilla - Bergen
• blå - Hamar
• grønn - Trondheim
• brun - Kristiansand
• gul - Narvik
• sort - Stavanger

Men akk, siden blått her er Hamar og ikke Trondheim, er det nok ingen kobling likevel. Brunt i Kristiansand tror jeg derimot passer bra med noen av lokene på Arendalsbanen som vel hadde slik farge i fyllingene på slutten.

Nå har 225 lilla fyllinger. SLik sett burde det heller vært 255 som fikk den fargen....

Det blir litt feil å gjøre disse fyllingene i veivene til vitenskap. Avvikende farger i veivene var jo nærmest "sivil ulydighet" uten særlig innslag av systematikk.

Med unntak av Marienborg, som i denne nokså korte perioden i slutten av dampdriften konsekvent holdt seg blått, så var fargevalgene i veivene styrt av hva en hadde for hånden, hva en syntes var fint og hva som falt en inn. Kronstad ser ut til å være verkstedet som lengst holdt seg til boka.

At vi har et par lok som er malt opp i slik 60-tallsutførelse er greit, men flertallet bevarte lok har en utførelse som utmerket tåler å males opp etter skjemaet. Om lokene derimot skal være slik de stort sett var på 60-tallet, så var inntrykket møkkete og "kølsvart".

"Vi fant også rester av blåfarge og sort under det røde da vi pusset opp og polerte gangtøyet den gangen."

Det kan jo være mange grunner til at det var forskjellige farger nedover i malinglagene. Som Erik sier var jo dette noe verkstedene bare "tok seg til" - det var ikke noe styrt designprogram.

Det som er sikkert er at mesteparten av stangsettet som sitter på 236 i dag ikke er originalt fra dette loket. De fleste delene er merket med "22B", de kommer med andre ord fra et helt annet lok.

Når dette stangsettet havnet på 236 er det jo vanskelig å si noe helt sikkert om, men det er nokså sannsynlig at det skjedde i 1959 eller 1964.

236 ble utrangert i 1958, men tatt i bruk igjen i 1959 fordi et annet lok var blitt skadet.
Siden 236 først var blitt utrangert er det naturlig å tro at tilstanden ikke var den aller beste, og at loket derfor fikk et verkstedopphold før det ble tatt i bruk igjen. Alle 22b-lokene var nettopp utrangert (1956-58), og dermed var det muligens enklere å bare ta et helt stangsett fra et av disse lokene og oppgradere det.
Den kjelen som sitter i 236 nå stod først i lok 210, og ble satt inn i 236 i 1964. Et kjelskifte er en ganske stor operasjon som gjerne ble tatt i forbindelse med hovedrevisjon eller andre større arbeider. Dette er også et sannsynlig tidspunkt for større arbeider på stangsettet.

Hvilket lok stangsettet kommer fra og hva det har gjennomgått av mer eller mindre tilfeldig oppmaling før NJK fikk hånd om 236 vil nok for alltid forbli i fortidens tåkeheim.

Det blir litt feil å gjøre disse fyllingene i veivene til vitenskap.

Hvorfor det? Er det ikke lov til å lete etter mulig systematikk og årsak? Tenk om det faktisk var mer systematikk i dette enn det motsatte dogmet sier: Det meste er kaos, eller som din påstand er: "så var fargevalgene i veivene styrt av hva en hadde for hånden, hva en syntes var fint og hva som falt en inn." Har du noe belegg for at det var slik de gjorde det?

Men nå skrev jeg også at den systematikken jeg lette etter ikke stemte. Men det må da være lov til å lete - og si det.

Selvfølgelig er det lov å lete. Imidlertid tyder alle minner, alle bilder, alle øvrige tekniske funn og all tilgjengelig kunnskap på at Erik har rett - mange av de fargene som ble brukt i utsparingene på stengene i de senere år var noe verkstedene bare tok seg til og som ikke ble korrigert ovenfra.
Om det allikevel skulle dukke opp dokumentasjon på at forskjellige stangfarger var et styrt utseende ville det jo være svært interessant.

Uansett er det jo udiskutabelt at norske damplok i de siste årene hadde litt "papegøyetendenser", og dermed var det jo helt korrekt å male opp stengene på 411 i blått da det ble satt i drift igjen på 80-tallet. Det hadde jo fortsatt 60-tallsutseende, og det er vel knapt noe lok som er bedre dokumentert at hadde blå stenger på 60-tallet.......

mange av de fargene som ble brukt i utsparingene på stengene i de senere år var noe verkstedene bare tok seg til og som ikke ble korrigert ovenfra.

Nå kan det godt finnes systematikk som ikke er "korrigert ovenifra". Min tanke da jeg begynte å lete, var at det kanskje var en slags uoffisiell overenskomst mellom verksmesterne el.l. at du maler blått og jeg maler rødt osv, som et slags selvpåfunnet varemerke verkstedene i mellom. Så tenkte jeg at den som førte verkstedprotokollene sentralt var klar over, eller hadde lagt merke til dette, og brukte samme kode i sine oversikter.

Det at Marienborg, og bare Marienborg, synes å ha malt blå fyllinger, er jo en systematikk. Slik sett er det vel faktisk godt dokumentert at dette IKKE gitt etter innfallsmetoden, men at det hadde festet seg i hvert fall en slags sedvane som var rimelig styrende for fargevalget. Altså er det mening å lete etter en årsak-virkning-sammenheng, når datamaterialet er av en slik art at folk begynner å spørre etter om det er et mønster.

Marienborg verksted har vel i mange år gjort det som har passet de. Såvidt meg bekjent er det vel ingen i NSBs styre som har pålagt de å holde Di4 i gammeldesign. Men de kommer jo nylakkerte og fine i rødbrun med gul stripe enda. Ikke meg i mot forøvrig Så systematikken deres må være at "dette har vi bestemt", og så gjør de det.

".... som et slags selvpåfunnet varemerke verkstedene i mellom"

Nettopp. Ut fra alt jeg har sett og hørt ser det ut til at det er akkurat slik det er, bortsett fra at mitt inntrykk fortsatt er at det ikke var så offisielt at man kan kalle det en "overenskomst".

Om det allikevel skulle dukke opp noen form for dokumentasjon eller annen kunnskap om at slikt ble avtalt mellom verkstedene ville det jo vært interessant. Siden fargebilder av norske damplok så og si bare finnes fra de siste 10 årene de var i drift er det jo også vanskelig å vite når denne praksisen egentlig oppstod, men det er vel liten tvil om at det er et ganske sent påfunn.

Da vi overtok 271 hadde den blåmalte fyllinger i stengene og i feltene på linjalene. Under det tynne malingslaget var det bare grunning/mønje. Noen detaljer i den utvendige styring var malt grå i sin helehet.