Hvem er det som tar beslutning om utrangering og hogging? Er det Norske Tog som materielleier, eller er det i praksis "materiell-leier" ( fx vy), som kanskje ønsker å redusere utgifter til leie og dermed er en pådriver for utrangering ? Er det eier eller leier som belastes vedlikeholdsutgifter av materiell ? Mao: kan det oppstå interessekonflikter mellom eier og leier i slike saker?

Uansett vil det være rushtidsbrukerne at tog dette går ut over. For liten kapasitet og overfylte vogner dag etter dag, til og fra jobb.
Hvem skal tale kundenes sak? Hvilken pris skal man beregne på brukernes vegne og hvem tar regningen med dagens organisering av jernbanen?

Ansvaret her mener jeg ligger hos dem som besluttet kravene i anbudsutlysningene. Nå er formelt ikke Vy omfattet av det, men de har garantert måttet tilpasse seg nivået med tanke på anbud. Det nivået innebærer at en må klare seg med minst mulig av materiell, reservedeler og verkstedkapasitet, for ellers vinner en ikke anbudet.

En skulle så avgjort hatt større incitament for reservekapasitet og en skulle ha større incitament for å unngå innstillinger. Slike krav ville selvsagt kostet mer, men en får det en betaler for.

I noen land har en sørget for at selskapene kunne starte avtalene med relativt nytt materiell i tilstrekkelig antall. I Norge burde materiell som type 69, 70, B7 og Di4 ha vært erstattet (eller blitt fullstendig oppgradert) i forutsetningene for jernbanereformen.