Jeg mener å ha hørt at NSBs tidligere sikkerhetssjef Edgar W. Kristensen for mange år siden (på 1980-tallet) hadde en teori om at man måtte forvente en alvorlig jernbaneulykke i Norge omtrent hvert 25 år. Den gang kunne man se tilbake på Trettenulykken i 1975, Hjuksebøulykken i 1950, Nidareidulykken i 1921 osv.. Senere kom Åsta- og Lillestrømulykken i 2000, og nå altså Arna-ulykken i 2024, så teorien har for så vidt bekreftet seg selv. (Det har vært flere ulykker enn de nevnte.)

En slik teori må først og fremst bygge på en forventning om gradvis fallende sikkerhetskultur. Som regel er menneskelige feil blant årsakene til ulykkene. Lang tid uten alvorlige hendelser bør ikke undervurderes som en risiko i seg selv fordi det kan føre til at sikkerheten etter hvert tas for gitt. Etter en alvorlig hendelse er det naturlig at man blir mer på tå hev.

Om EWKs 25-års teori er verd noe mer enn nettopp en teori, skal være usagt.

Edgar W. Kristensen var en høyst kompetent sikkerhetssjef i NSB, og som jeg ble litt kjent med gjennom jobben. Slik jeg oppfattet ham tviler jeg sterkt på at han lanserte noen teori om hvert 25. år, for det ville innebære at han aksepterte storulykkene som uungåelige. Det tror jeg ikke at han gjorde, men han kan sikkert ha tenkt tanken. Teorien om hvert 25. år dukket opp i NSB for fullt etter Åsta-ulykken, som Kristensen ble spart for å oppleve (han døde i 1993), men jeg vet at han var bekymret for gradvis mindre fokus på sikkerhet.

Så lenge det ikke skjer noe oppfattes satsing på sikkerhet mer og mer som bortkastede penger. På sikkerhetssiden prøver en å møte det med uttrykk som: "Synes du sikkerhet er dyrt - prøv en ulykke!".