Det som gjorde type 69 til en suksess var nok at de var så rikelig dimensjonert med effekt. Å kunne kjøre lokaltog Oslo-Lillestrøm på 25 minutter var selvsagt populært for de reisende. Samtidig reduserte det materiellbehovet fra tre til to togstammer. Viktigere var det kanskje at lokaltogene bare brukte 5 i stedet for 15 minutter lenger tid enn direktetogene på strekningen - lokaltogene ble nå i langt mindre grad i veien for de andre togene.

På minussiden var og er type 69 ikke så driftsstabilt. Det var mange barnesykdommer, men det var også noen lyter de aldri helt ble kvitt. Noen komponenter skal fortsatt sitte utsatt til når det blir minusgrader.

Den største feilen de gjorde ved bestiling av settene må ha vært at styrevognene i B-serien bare fikk én inngangsdør på hver side. Denne løsningen førte til lange stasjonsopphold alle steder der det var mye passasjerutveksling. Og spesielt etter at de begynte med gjennomkjøringen i Oslo i 1980. Et annet minus med B-styrevognene var at disse bare fikk to ventilasjonsfifter mot tre i alle andre vogner. Dermed ble det enda verre på de varmeste sommerdagene.
Ikke uten grunn ar det var B-sett som ble eksportert til Bergen og Stavanger.

BS69B ble kalt for "Heiberg-vognene". Det var visstnok generaldirektøren som ville ha flere sitteplasser mot anbefalingene fra Oslo distrikt.

Minneord ved hans bortgang:

Lenke: issuu.com / Vingehjulet

Et par bilder - ett fra øst og ett fra vest

Til en bok om tp. 69 bør det om mulug tas med bilde av trippel tovogns i rushtiden rundt Oslo. Noe har kanskje sånne bilder?