Å ha en felles konsekvent terminologi ville nok krevd at en ikke gjorde endringer i terminologien over tid, noe som nok kan være svært vanskelig.

I dette tilfellet så var vel begrepene "hovedtogvei" og "skiftetogvei" ment å være dekkende for skillet. Samtidig så oppnådde en å ha fellesbegrepet "togvei" som beskrivelse for alle de egenskapene som er felles for disse to begrepene.

Hvis en deretter så ønsker å tydeliggjør begrepsskille mellom togs ut- og innkjøring på stasjon, og skiftebevegelser, så er det ikke en uoverkommelig oppgave å endre begrepsapparatet trafikkmessig. En må da oppdatere eller revidere reglene, vedta og publisere endring av reglene, foreta opplæring etc. Men, dette er gjennomførbart, og blir både gjort som store revisjoner og mindre mer løpende endringer.

Noe som er mye verre å få til, er hvis en samtidig skulle kreve at begrepsapparatet som beskriver kravene, konstruksjonen og dokumentasjonen av de tekniske anleggene skulle endres tilsvarende. En slik endring har et helt annet kostnadsnivå, og vil i sin ytterste konsekvens kunne medføre at anleggene måtte resertifiseres.

Siden anleggene normalt er helt uendret ved endringer i trafikkreglene, er det beste dermed at de tekniske anleggene får beholde sitt begrepsapparat.

Samtidig så skal en være klar over at tekniske begrepene som er benyttet ofte er ibruk ut over det norske nasjonale jernbanenettet, slik at det er en viss fordel med stabilitet også her.

Så dermed står en vel igjen med to alternativer: Enten må en prøve å unngå begrepsendringer i trafikkreglene, eller så må en godta forskjeller mellom trafikkregler og de signaltekniske begrepene.