Hans-Ole Sveia skriver i sin utmerkede artikkel "Type 86 og 91" i På Sporet nr. 73 at flere av den dieselmotorvogntypen som var utstilt på Vi kan-utstillingen, var nedsunket på midtpartiet da de ble utrangert.

Hvordan var det med de senere utgavene av type 86 og 91? Var disse mer robuste mot slik nedsenkninger? Noen som har erfaringer fra bevarte vogner og vogner som er hugget?

Det kan godt være at 50-tallvognene av type 86 og 91 var sterkere enn de tidligere, men det kan også være at de ikke lot dem bli salryggede.

Fra Sporveien vet jeg at også 'gullfiskene' kunne bli salryggede, men det var ikke store jobben som skulle til for å gjør dem rette igjen. Hva de konkret gjorde vet jeg ikke, men de kunne rulle inn salryggede og komme ut rette igjen mindre enn et døgn senere. En gang spurte jeg hva de gjorde, men fikk bare som svar at aluminium var et veldig fint materiale.

Det kan også tenkes det ble noe endring i belastningen på materiellet når det gradvis be flyttet over til nye strekninger etter hvert som elektrifiseringen skred fram og slagpåkjenningene ble mindre etter hvert som helsveising av sporet skred fram på stadig nye baner.

Terje

Jeg vet ikke svaret på spørsmålet.

På den annenside hadde det vært interessant å ha sett på vognkassen til motorvogn BM 91.06. Ifølge PS ble denne utrangert på grunn av en skjevhet i rammen som følge av et mindre sammenstøt. Det siste vil jeg anta at skjedde rett før utrangering.

Nå var denne vogna også utsatt for et større sammenstøt på Gjøvikbanen i 1965, men den ble da reparert igjen.

Med tanke på 1940-serien nevnes det iallfall om salryggethet. Jeg mener dette var beskrevet i et notat om motorvogn BM 86.54 etter siste sesongen i skolekjøringen til og fra Finse.

Salryggethet er også beskrevet om enkelte busser, men muligens også om enkelte vogner til motorvognsettene av type 69 dersom jeg da ikke husker feil.

Det var vel 91.06 som fikk store skader i fronten ved kollisjon med en tømmerbil på planovergangen til Svestad bruk på Koppang 31. mars 1970?

Det høres litt rart ut at en 86-motorvogn kan bli rammeskjev etter en kollisjon. Den har ingen ramme, men det er også litt rart at det ble resultatet med en vogn i aluminium. Erfaringen fra Sporveien med 'gullfiskene' var at de gjerne fikk store lokale skader ved kollisjonene, men at det ikke forplantet seg i konstruksjonen - aluminiumen krøllet seg og absorberte kreftene lokalt.

Jeg kan tenke meg at det var slik: Jekke opp på midten under buen slik at endene på vogna tynger ned. Aluminiumen flyter og det blir en bue oppover. Senke jekkene, vognkassa går ned igjen på midten, men ikke til der den var. Nå er den rett og det kommer den til å være i lang tid, før det igjen blir en salrygg. Da kan man gjenta prosessen. Det er ikke aluminiumens flytegrense og bruddstyrke det er noe i vegen med, det er sigefastheten.
Denne løsningen burde noen prøve på den motorvogna som Setesdalsbanen har i vognhallen.

Jeg har sett en del BM 86 - og 91 - vogner, og har ikke lagt merke til noen som siger ned på midten. Jeg har heller ikke hørt eller lest om at dette har vært noe problem. Enkelte av disse vognene var i drift i nærmere 50 år. Jeg antar at problemet ble håndtert på et tidlig tidspunkt.
Når det gjelder Cmbo1 2672 på Grovane, så er nok problemet mye større, her hjelper det nok ikke bare å jekke litt. Slik jeg husker den, så er den både sammensunket på midten, og veggene buler ut. Denne vogntypen hadde to sekssylindrede Buda - motorer, antagelig relativt tunge motorer, montert under hvert sitt dobbeltsete midt i vognen, og et selvbærende karosseri som tydeligvis ikke var tilstrekkelig dimensjonert for vekten av motorene. Sammensynkningen og utbulingen må ha begynt under driftsperioden. Det ble gjort et forsøk på stramme opp karosseriet ved å legge inn forsterkninger av stål, såvidt jeg husker uten mellomlegg mot aluminiumen, noe som startet en korrosjonsprosess.
Hos Setesdalsbanen er de to motorene tatt ut av vogna, for å redusere påkjenningen på karosseriet. Hvis denne vogna noen gang skal ut å kjøre, må det nok gjennomføres betydelige arbeider med utbedring og forsterkninger.

BM 69.032 var salrygget på slutten. Denne hadde for øvrig hatt et ganske hardt "liv". Innblandet i kollisjoner, bl.a. Kolbotn-ulykken i 1985, og deretter harde turnuser på Jæren.

Flere av de eldre 69 - vognene (A/B?) fikk etterhvert påklinket utvendige forsterkningsplater ved dørene. Jeg vet at vst. Sundland jobbet med dette.

Spesielt motorvognene i A-settene. Bildet viser 69.006 i Drammen 5.11.2006.

Bildet er hentet fra Materielldatabasen. Fotograf Hans-Ole Sveia.

På dette hoggebildet av 69.020 synes forsterkningene rundt dørene godt.
NJK Materielldatabasen.

Men ut fra hva jeg ble fortalt i DNV av folk som konstruerte forsterkningene ble de gjort for å stoppe sprekkvekst ut fra hjørnene i døråpningene.

Terje

69.032 var da salrygget helt fra juni 1976, da den gikk i butten på Årnes.

Var det ikke 69-10 og 69-34 som var involvert i Kolbotn-ulykken?

Årnes: Det stemmer.
Kolbotn: Jo, og 69-32. Gikk som bakre togsett i toget mot Oslo. Bak 69-10.

Her er 69.32-settet deleplukket i 2015. Det er ikke så lett å se med det blotte øye, men det er kanskje en svai hvis man sikter langs underkanten av vognkassa.

Dette togsettet skilte seg for øvrig fra de andre ved at gripehåndtakene under førerromsvinduene i begge endene var litt kortere enn på øvrige A/B/C-sett

Salrygget eller ikke: Dette var vel et av 69B-settene som ble overført fra Stavanger til Bergen da Stavanger fikk nytt lokaltogmateriell, var det ca. 2005-2010(?). Til forskjell fra de øvrige 69B-settene i Bergen, fikk ikke disse "Stavanger-settene" godsrom. Husker ikke om de beholdt den norrøne navnesettingen. Dette er / var "Røskva."

Et bilde der salryggetheten synes er et bilde av Andreas Westheimer i MDB. Jeg tror det har nr. 123511. Før var det mulig å få et bilde derfra inn i et innlegg her, men det synes umulig nå.

Fungerer fortsatt.
25.09.2010. Andreas Westheimer

Problemet med Cmbo 2672 er en reparasjon NSB gjorde på slutten. Etter en skade ble vognsiden innvendig forsterket med en stålplate uten noen vaffel mellom den og aluminiumen. Det er den som sørget for at vognsiden begynte å bule.

BM 8660 var nedseget på midten da vi overtok den, men det var ikke synlig i lengderetningen. Vi oppdaget først at det var åpning mellom gulv og midtvegg, og det skulle vise seg at 2 tverrbjelker midt under vognen var knekt. De ble jekket opp, og spjelket med samme type U-profil. Det hele ble helt rett. Jeg har hatt dette i tankene ved senere prosjekter, og ingen av vognene som Krøderbanen disponerer, har denne feilen...