Det er nok dessverre ingen skarp grense mellom de to begrepene. Dette har vært diskutert gjennom vitenskapshistorien i over to tusen år. Aristoteles har hele fire former for årsak til noe:

1. material årsak (lat. causa materialis) - Hva er det ved noes materialitet som bidrar til en virkning?
2. formal årsak (causa formalis) - Hva er det ved noes vesen som bidrar til en virkning?
3. virkende eller fremkallende årsak (causa efficiens) - Hva (eller hvem) er det som setter i gang en hendelse?
4. noes mål eller hensikt (causa finalis) - Hva er det noe streber mot å bli eller virkeliggjøre?

I moderne tid, dvs. i kjølvannet av Newton blant annet, er det bare den tredje årsak her, causa efficiens, som har fått gjennomslag. Det vi i dag kalle kausalitet, eller kjeden årsak-virkning. Men nettopp her ligger den uklarheten som skillet mellom skyld og årsak er uklar. For nettopp i causa efficiens spørres det hva eller hvem som igangsetter en virkning, og spør man etter hvem, så er det jo spørsmål om skyld. Det greske ordet aitia som Aristoteles brukt om årsak, betø også samtidig skyld. Og hvor skal du sette grensen mellom ulike årsaker som i slike ulykker samspiller? Vel, du kan si at skyld handler om noe mennesker gjør. Men er ikke mennesker med i alt som ligger til grunn for hendelsen på Arna, i en eller annen forstand, tidlig eller sent?