Humre, humre.

Feriebiskop Fjertnes tok en viss prestetype helt på kornet. Det å strekke seg opp litt på tå som Fjertnes viser, opplevde jeg helt konkret i forbindelse med å ha sett den innflytelsesrike prestelæreren Carl Fr. Wisløff (rektor praktikum MF 1947–1961) tale en gang i 1983. Han var en ganske lav mann, og stadig stod han og vippet opp og ned, akkurat slik Fjertnes/Wesenlund mimet, kanskje for å bli mer synlig bak talerstolen. Wisløff hadde enorm innflytelse over en hel prestegenerasjon som ble utdannet på 1950-tallet. Selv Wisløffs talemåter ble gjentatt av hans disipler.

Selv opplevde jeg ham som ung student bare i et halvår (da var han prof. i kirkehistorie). Han var en formidler av rang og fylte det største auditoriet en gang i uka. Så gikk han av med pensjon (i protest mot at MF åpnet praktikum for kvinner i 1975). Noen andre overtok disse ukentlige morgenforelesningene over kommende søndags prekentekst, men det fungerte dårlig. Etter et halvår tror jeg dette ble nedlagt. Det var ikke lett å hoppe etter Wirkola i disse kretser heller.

Du har ikke hørt om da Carl Fredrik Wisløff sendte inn en søknad om å bli sportsjournalist? Da han ble spurt om sine kvalifikasjoner i så måte, skal han svart at de var få, men samtidig lurte han på hva avisa krevde av journalister som skulle skrive om livssyn og kirkeliv.