Det var 410 og 411 som var de første med Sporveiens egenproduserte kontrollere for 110 V. Deretter fikk 403-407 slike kontrollere da de ble bygget om fra 40 til 110 V styrestrøm. Vognene 403, 404 og 406 beholdt de elektropneumatiske kontaktorene fra Vickers, men det ble bygget om for 110 V styrestrøm. Vognene 405 og 407 fikk derimot elektromagnetiske Siemens-kontaktorer fra EB-vognene 1014-1016.

Hvorfor var det nødvendig å bygge om?

/LF

Opprinnelig hadde 300-vognene 110 V styrestrøm og 400-vognene 40 V (unntatt 410 og 411 med 110 V). Det var nok tanken at alle C-vognene skulle kunne kobles i fellesstyring med hverandre. Da måtte en standardisere enten 40 V eller 110 V. Sannsynligvis var det lettest å standardisere 110 V.

Imidlertid ble ikke ombyggingen fullført, og i tillegg skulle en normalt ikke koble vogner med og uten dødmann sammen (i så fall måttte dødmann kobles ut i den som hadde det).

Omkring 1980 var situasjonen slik:

C1 301, C1 304, C1 306 og C1 307 kunne kjøres i fellesstyring (110 V - ikke dødmann).
C1 302, C1 303, C1 305, C1 308, C2 403-407, og C2 410-411 kunne kjøres i fellesstyring (110 V - dødmann).
C2 408-409 kunne kjøres i fellesstyring (40 V - ikke dødmann).

Ved overgang fra enkle vogner til tovognstog gjaldt det selvsagt å holde styr på hvilke vogner som gikk i de forskjellige turene - den som skulle tilkobles måtte jo være kompatibel med den vognens som kom. Hadde det vært driftsforstyrrelse av noen art kunne bli overraskelser.

Ombyggingen av 407 tok flere år, og da den var ferdig var det like før 1300-vognene kom. Og da var fremtiden for vognene begrenset.

Vogn 407 ble satt i drift etter ombygging i 1978 og var i drift til den ble kollisjonsskadet i 1990. Om den ikke hadde kollidert ville den sannsynligvis ha vært i drift i flere år videre. Nå avga 407 etter utrangeringen boggier og kontaktorer til vogn 410.