Det beste blir det godes fiende

Jeg vet ikke hvor mye det vi erfarer andre steder i samfunnet er relevant for denne diskusjonen, men vi har flere eksempler på at store ambisjoner om at helhetlige dataløsninger som skal favne mest mulig er veien å gå, og dette er en utvikling til noe påstått bedre som vi bare må følge.

Helseplattformen som deler Helse Midt har tatt i bruk nå, har vist seg å være en dundrende fiasko, men redusert effektivitet med 25 %, og ingen av brukerne tror på noen forbedring, ut fra lignende erfaringer i Danmark og Finnland. Der har det god prestisje i saken, så prosjektet fortsetter og fortsetter.

Et felles saks­behandlingssystem for universitets- og høgskolesektoren til nær en halv milliard kroner, Sopra Steria, har også vist seg uegnet til å ta i bruk. Men der har man innsett dette og satt stopp for prosjektet.

Det kan virke slik at jo større et datasystem blir, jo mer sårbart er det for ymse typer avvik i forhold til intensjonene da det ble igangsatt. Har vi blitt for overoptimistiske på hva teknologi kan gjøre for oss? Sosiale medier har åpenbare svakheter, dog ikke av teknisk art, men av hva de kan misbrukes til.

Det er mitt bestemte inntrykk at det største problemet med store og komplekse datasystemer som utvikles for det offentlige, ikke er systemene i seg selv, men at stat eller kommune som kunde involverer seg alt for mye underveis, og at kravene endres underveis i prosjektet. Det fører til betydelig økt arbeidsmengde, at konsekvensene av endringene ikke alltid er oversiktlige, at kostnadene øker, og at det blir uenighet om hvem-som-skal-betale-hva. Og tiden går....

Jeg har selv opplevd tilsvarende i store prosjekter, riktignok ikke mot stat eller kommune: Vi gir en pris, og inngår etterhvert en kontrakt, ut fra en spesifikasjon, som vi som regel har hatt rimelig god tid til å vurdere konsekvensene av. Men så - et stykke ut i prosjektet - kommer driftsavdelingen inn med et sett endrede krav, og de har ofte liten eller ingen forståelse for kostnader. Hvis ikke leverandørens prosjektleder er svært restriktiv med å påta seg slike endringer, så kommer prosjektet fort ut å kjøre, både teknisk, fremdriftsmessig og økonomisk. Med staten som kunde blir det ofte vanskelig å stå imot slike krav, men til syvende og sist rammer det både kunde og leverandør.

Så kan vi heller ikke se bort fra fagforeningenes krav i slike situasjoner. "Konsulenter" er pyton, de sitter med bena på bordet, kan ingenting, og fakturerer 3.000 kroner pr. time. "Egne ansatte" er tingen! Det dette i stedet fører til, er at spisskompetansen forsvinner, og med den sjansene for å oppnå gode resultater.

"Offentlige innkjøpsregler" har vi hørt om. Et mere ekstremt tilfelle hvor disse reglene rammet prosjektet, var det felles billettsystemet for NSB og Oslo Sporveier. Nå husker jeg ikke rekkefølgen her, men jeg mener det var slik at NSB kjøpte inn et system, som de fikk til å virke. Så skulle Oslo sporveier handle, de utlyste et anbud i henhold til gjeldende anskaffelsesregler, og et ANNET FIRMA enn det NSB hadde valgt, fikk kontrakten. I forkant av dette burde noen alarmklokker ha ringt - svært kraftig - men det gjorde de ikke. Resultatet var at de to systemene ALDRI fungerte sammen på en tilfredsstillende måte.

Om disse problemstillingene er relevante, i forhold til utvikling og produksjon av ERTMS - systemene vet jeg ikke, sannsynligvis er den ikke det. Forhåpentligvis er det private selskaper som har fått gode spesifikasjoner å jobbe etter. Men uansett er det systemer fra flere leverandører som skal fungere sammen, at det kan by på utfordringer, er det neppe noen tvil om.

Anskaffelsen av billettsystemet i Oslo og Akershus ble komplisert av at Konkurransetilsynet nektet NSB, Stor-Oslo Lokaltrafikk og Oslo Sporveier å ha felles anbudsforespørsel. Begrunnelsen til Konkurransetilsynet skal ha vært at den som ville få denne leveransen ville kunne komme i en tilnærmet monopolsituasjon.

Komplekse anskaffelser ender gjerne med mange endringer enten de er i privat eller offentlig sektor. Problemet med komplekse anskaffelser er at neppe ser alle konsekvenser når en bestiller, men at det går opp for en etter hvert. Derfor har en nå i noen grad gått over til smidige kontrakter hvor en forutsetter enkelte nye designfaser underveis.

Jeg har i lengre tid fulgt med i hva storting og regjering skriver om det i seg selv svindyre nye signalsystemet. Gradvis har omtalen gått fra store framtidshåp for jernbanen til problemfokus og usikkerhet rundt hva gevinsten egentlig vil ligge i.

Og når man i tillegg leser pressemeldingen fra BaneNOR den 24. mai i år, så er også de ganske åpne om utfordringene (lenke under).

Da spørs det om kostnadsrammen på 35 milliarder kroner for dette prosjektet er politisk interessant. Nylig meldte BaneNOR inn et behov for ytterligere 11 milliarder til vedlikehold av jernbanen, og da må politikerne prioritere.

Ved behandlingen av Nasjonal transportplan nylig så vi hvordan det går med jernbaneprosjekter hvor kostnader og tidsperspektiv er ute av kontroll. All vider satsning på Østfoldbanen røyk ut. Inn kom bedre planlagte og forutsigbare prosjekter i Vestfold og Ringeriksbanen.

Lenke: Usikker framdrift for nytt signalsystem

Ja, om vi bare kunne kvitte oss med alt offentlig. Sukk!

Ironiforsøk til side. Heller slik: Om vi bare kunne kvitte oss med de hyppig oppdukkende ideene om at Norge bør ligge helt i front når det gjelder nyvinninger. Det står fast at Norge er et land i verden. Ja tilogmed et ganske lite land i verden, og vi klarer oss helt fint dersom vi venter litt og ser, kanskje til og med lærer av de store. Kanskje den gamle sayingen om at "vi ligger ti år bak Sverige" ikke var så dum likevel.

Et forsiktig apropos til Merkur og SJT: Ethvert organ, enhver avdeling, enhver "rette vedkommende" må utføre et visst minstemål av bestemmelser -- eller var det jo ikke noen vits i. Så vi skal nok ikke se bort fra behovet for å oppnå en viss "bestemmelsesprosent". Anekdoten om at et firma opprettet en egen juridisk avdeling, som var meget vellykket fordi allerede første året var firmaet involvert i 75 rettssaker, er ganske tøysete -- men også til ettertanke.

Hilsen Stein J

I dag er det neppe så mange alternativene til ERTMS, men det er en annen sak hvor fort det skal implementeres.

Hvilke problemer signalleverandørene har vet jeg ikke, men det som er litt urovekkende er det er de samme leverandørene som også skal holde eksisterende anlegg i gang. ERTMS er som system verken avansert eller komplisert, så dette burde de klare.

I denne sammenhengen (Merkur) er nok SJT bare Brussels forlengede arm.