Tvangssituasjonen var kanskje at EB presset hardt på for å få vognene til Stortorvet? ...eller var det at sporveien ikke så noen mulighet for å kjøre flere vogner til Gamlebyen og ha omstignng der?

Et alternativ kune jo ha vært en løsning i Gamlebyen (som slik det senere ble på Etterstad/Vålerenga for Østensjøbanen) med omstigning fra bytrikk i Gamlebyen til EB-vogner som snudde på eget spor. Jeg antar at Oslo da ikke ville ha samtrafikk og at de reisende måtte kjøpe ny billett etter omstigning i Gamlebyen.

Tanken om boggivogner må allikevel ha kommet nokså tidlig for protoyp-gullfiskene kom i 1936 og det må ha vært tenkt en del i villaen i Homansbyen før løsningen kom på plass. En interessant del av utviklingen av gullfiskene er jo tabben med den enkle fordør som ble kommentert å en skisse jeg fant på Ryen der det var skissert en gullfisk-front med dobbel fordør og med en håndskrevet kommentar: "Slik skulle de nye vognene ha sett ut."

Dessverre var skissen udatert, men den så gammel ut og kunne gjerne ha vært fra før krigen. Jeg tok heller ikke vare på skissen, jeg trodde den gang at ingeniørene i sporveiene var interessert i egen historie...

Det var tette bånd mellom Ekebergbanen og Kristiania Sporveisselskap i 1917, men det var Kristiania magistrat som var konsesjonsmyndigheten. Etterstad-løsningen ville ha vært vanskelig i Gamlebyen med den plassen som var til rådighet.

Det er riktig at en tenkte effektivisering på 30-tallet, men enmannsbetjente trikker var ikke inne i bildet - i hvert fall ikke på forstadsbanene. I reglementet var det krav til konduktør for å sikre ved stopp på linjen.

E-vognene ble ekvivalenter til et tog med gamle vogner 2 x 24 sitteplasser og tilsvarende døråpninger, men betjent av en i stedet for to konduktører.

Også på tidlig 20-tall begynner en å tenke effektivisering pga. mangel på arbeidskraft. Da argumenteres det med at en ikke vil ha større vogner enn det en konduktør kan betjene. Etter det innføres imidlertid trikkemerkene som gjør ekspederingen mer effektiv og som muliggjør enmannsbetjening på busser som ikke frakter stort mer enn halvparten av hva en får med i en 'gullfisk'.