Takk for at du bekrefter at det er Tor Lund som er kilden til opplysningen om motorer og kontrollere til vogn 401. Han må betraktes som god kilde.

Imidlertid reiser det seg noen spørsmål. Kontrollerne til vogn 401 tilhørte en generasjon senere enn A-vognskontrollerne, som var state-of-the-art av hovedstrømskontrollere i 1924. A-vognene ble bestilt med kontaktorregulering og motstandsbrems, men plassen på vognene tillot ikke det. Kristiania hadde fastsatt at vognene ikke fikk bli lengre enn 12 meter, og med to relativt store boggier ble det lite plass igjen under gulvet. I et brev fra Siemens til Kristiania Elektriske Sporvei forklarer de at de i stedet må levere vogner med gjennomgående trykkluftbremser og hovedstrømskontrollere av nyeste modell.

Kontrollerne på 401 var i design nokså lik kontrollerne på HKBs 200-vogner fra 1934. De var nok tidligst fra slutten av 20-tallet. Hawa-vognene ble levert i 1921-22. Hvorfor skulle det ta så lang tid før Sporveien fikk noen erstatning fra Siemens for kontrollerne? Hvorfor fikk de som erstatning to kontrollere og fire motorer som de i utgangspunktet ikke hadde bruk for? Hadde de planer om å bygge en eller to vogner med avvikende elektrisk utstyr?

Hvorfor var det dette utstyret Siemens leverte som erstatning? Var det noe de hadde liggende et eller annet sted? Spekulasjonen om dette var noe Siemens Norge hadde liggende baserer seg noen av de brevene som direktør Fritjof Heyerdahl sender til sporveis- og lokalbaneselskapene om gode tilbud på ymse deler de er i besittelse av.

Kontrollerne til Bærumsbanens C2-vogner 403 til 409 - levert fra 1949 til 1960 - ble bygget av deler fra Vickers. Disse hadde elektropneumatiske kontaktorer. Mot slutten av 50-tallet kom idéen om forberede for 3-vognstog. Da ønsket en å kunne kjøre C1- og C2-vognene i fellesstyring. Det gjorde at vognene 410 og 411 fra hhv. 1964 og 1966 fikk elektromagnetiske kontaktorer og kopier av Siemens-kontrollere. Deretter begynte en ombygging av de andre C2-vognene, men en rakk aldri å bygge om 408 og 409.