A1-vognene gikk ut av passasjertrafikk lenge før jeg fikk noe kamera, men i materielldatabasen finner vi bl.a. noen av mine bilder av arbeidsvognene 393 og 395 - hhv. Bærumsbanen nr. 3 og nr. 1.

Ellers finnes det gode bilder av vognene i Skarpmoen-samlingen hos Nasjonalbiblioteket, og de er jo til allmenn benyttelse. Jeg vedlegger et av dem her:

Vogntypen ble anskaffet etter en anbudsrunde hvor mange leverandører ble innbudt. Van der Zypen & Charlier i Köln ble foretrukket til tross for at en belgisk fabrikk hadde et lavere andbud. Vognenes størrelse og utforming var ganske detaljert uformet i spesifikasjonen, så noen leverandører ble utelukket fordi de ikke holdt seg til det spesifiserte. Elektrisk del var et annet anbud, og der var det Siemens som ble foretrukket. Imidlertid fikk Per Kure leveransen av oppvarmingen av vognene.

Vogn nr. 1 ble gjort ferdig i Tyskland for å kunne prøvekjøres på sporveien i Köln. De andre vognene ble skipet fra Köln uten noe elektrisk utrustning og ble alle satt sammen i blåtrikkens verksted på Majorstuen.

De senere A2-vognene ble levert fra Skabo og hadde litt lengre plattformer. Opprinnelig var det meningen av Bærumsbanen ikke skulle ta lokaltrafikk i Oslo, men det ble de likevel tvunget til. Endeplattformene på A1-vognene var i trangeste laget til det, og der har vi muligens årsaken til de lengre plattformene (og at Oslo da måtte akseptere vogner som var litt lengre enn 12 meter).

En annen forskjell mellom de tyskbygde og de norskbygde vognene var at de sistnevte var kvalitetsmessig noe bedre og hadde færre toleranseeavvik. Det var også noe av grunnen til at Bærumsbanen ikke lot van der Zypen & Charlier bygge den neste serien.

Kildene er her i all hovedsak Bærumsbanens arkiv i Oslo Byarkiv.