Så, så, herr Ryen. Slike uttalelser er blasfemiske og inkvisisjonen tar nok tak i deg snart, dersom du ikke straks tilbakekaller og angrer.

Fra spøk til noe som kanskje forklarer. Det er nettopp damplokets avdekkede teknologi med alle sine synlige bevegelige deler, støy og røyk og lukter, den rå energien som man kan oppleve i førerhuset på en damper som arbeider, som nettopp fasinerer noen av oss. Da styres man ikke av grønne idealer om forurensingsargumenter eller om effektivitetsargumenter.

En beslektet greie tror jeg det er med at Di 3 er blitt nærmest et kultlok for mange, da ved henvisning til lokets lyder. Den fascinasjonen har aldri jeg skjønt (kanskje fordi jeg oppfattet dielsen som damplok-dødaren). Jeg har hørt mange ord om hvor fantastisk disse brummelydene er og om hvilket trinn loket går i nå. Dette er vel jernbanevarianten av de som fascineres av store ameriknske biler far 1950/60-tallet (am cars). Slik er vi forskjellige vi som har fattet interesse for disse tingene som bruker stålskinner som fundament. Jernbanevesenet er mangfoldig og mangeartet og involverer en rekke felt, altså fra samferdselsplaner og politikk til skruer og bolter, til frekvenser og chiper. Jernbanen har også vært i samfunnet over 150 år, og har derfor også opparbeidet seg en utviklingshistorie, som gir enda et mangfoldighetsaspekt til hva en jernbaneentusiast trigges av.

Jeg tror nok også at manges jernbaneinteresse og interesse for å delta i en forening, går på hva de opplevde som fascinerende som barn/ungdom. Poenget med å nå stadig nye generasjoner er derfor viktig. Men det er ikke hele svaret. Noen fatter faktisk interesse for det som var, ikke det som er. De er generelt interessert i fortiden, i historien, og da kan de som er langt fra eget opplevd være interessant nettopp fordi det ikke er opplevd selv.