Noe av det som fascinerer meg mest med denne korte banestrekningen, er hvor primitive og enkle alternativer til valg av sporvidde og banesystem man sto mellom å bygge den gang sett i dagens lys. Det er nok skrevet en del om Nestun-Osbanen forskjellige steder uten at jeg akkurat nå kommer på alt, men en artikkel som jeg har lest med glede finnes i Norsk jernbanemuseum sin årbok for 2011. 

Slik jeg har fortstått det etter å ha lest artikkelen, ønsket utbyggerne av Nestun-Osbanen seg i utgangspunktet å bygge banen som en Decauville-bane, med sporvidde på 600mm. For å bygge Decauville-baner skulle det i utgangspunktet kunne bestilles prefabrikerte skinnestiger, samt vogner og lokomotiver man fant i en katalog fra produsenten. Den største fordelen med skinnesystemet, skal ha vært at de ferdige skinnestigene skulle kunne bæres ut av kun én mann.

Men det virker som utbyggerne av Nestun-Osbanen ikke ønsket å bruke prefabrikert spor og skinner fra Decauville-katalogen, men heller bruke skinner festet til tresviller, slik at det egentlig kun var sporvidden som var likt med Decauville. Mulig det heller var noe av materiellet fra Decauville-katalogen som fristet utbyggerne? Men slik ble det vel heller ikke. Ei heller sporvidden som ble utvidet til 750mm før skinnegangen ble lagt ned på traséen.

kilder: Tautra, Nestun-Osbanen, -prosjektert, stukken og bygd for 600mm sporvidde, NJM årbok 2011.

Decauville-katalogen på nett. Dessverre med mye reklame og lokkeknapper rundt.