Takk for en utmerket og fin film om ikke minst bussførernes hverdag.
Som tidligere "busskusk " på langdistanselinjer kjenner jeg igjen meg og lengter tilbake til de lange vegstrekningene.

Jo, da måltidsopphold ble annonser via mikrofonen og tellingen av passasjerene etter pausene var viktige slik at ingen ble igjen på for eksempel dametoalettene.

Vi bussførere fikk gratis middag i bla. Ödeshög og i Mjölby fikk jeg servert kaffe og kanelbulle uten betaling av en søt servitrise på jernbane-restauranten som var nøye med at jeg fikk mitt faste bord med utsikt til togene.

" Han ska sitta där", sa hun til de andre gjestene når jeg kom dit med bussen min.

Ved førerplassen min hadde jeg fraktsedler for store og små kolli som både ble lastet på og av bussen underveis.

Mange av jernbanestasjonene var avbemannet, men flere tidligere jernbaneansatte fikk nye jobber på stasjonene i et selskapet" Bussgods "som hadde sine lokaler i jernbanestasjoner.

" Borlängebussen "( tidl. Göteborg-Dala-Gävle ) hadde mest gods og noen ganger levende dyr som ikke alltid egnet seg for frakt i godsrommet.
En bonde kom med en eske hvor kyllinger kaklet " og skrapte de små klørne sine i ei pappeske.
Han insisterte på at kyllingene måtte reise lengst fram hos bussføreren slik at de fikk det godt og varmt under transporten.
Bonden fikk det som han ville og ingen klagde over kaklingen og den litt ubehagelige lukten fra kyllingesken.

Penty på Halmstad Norra station spanderte kaffe på meg når jeg kom dit og i Jönköping fikk jeg hjelp med å laste inn et ganske tungt el. piano som jeg kjøpte under matpausen min der.

I Jönköping hadde jeg overnattinger når jeg hadde jobb på "Stocholmsbussen "; (Swebuss sin linje nr. 831 ) og for eks. reiste fra Göteborg på fredags-ettermiddagen og ikke kom hjem igjen før det ble senkveld på søndagen.

Vi hadde avløsninger av kollegaer fra Stockholm i bla. Linköpig når tomannsbetjeningen på langdistansebussene ble avskaffet.

Blanko-billetter ble solgt ombord i bussen hvis vi hadde plasser til gode og hvis ikke ble det ordnet med ekstrabusser via telefoner til trafikk-lederne som satt på trafikkontorer rundt omkring i landet.

En gang gav jeg billettanga mi til ei jente som kom på bussen min i Helsingborg som billettkontrollør ,og forklarte henne at travelhet hadde gjort sitt til at jeg ikke hadde fått klipt en eneste billett.

Hun forsto forsto hvilket stress vi iblant hadde med både billettsalg og stramme kjøreruter hvis det som i Helsingborg var korrespondanser med ferger og tog.

Det var alltid fint og ha med seg billett-kontrollanter da de etter sine arbeidsoppgaver satte seg lengst fram hos oss og dermed gav verdifullt selskap når ensomheten paradoksalt nok ble påtagelig også for en bussjåfør.

Mats, en kollega fra Swebuss sa ofte at et filmteam burde ha kommet til vår bussgarasje og laget reportasjer om vårt liv som bussførere.

Ingen dag var likedan, utfordringene var mange og iblant virket de nesten uoverkommelige innen det meste som regel løste seg med en stor lykkefølelse etter strabasene.

Uvær gjorde noen ganger sitt til at jeg ikke fikk avløsning og da var turen mellom Kjøbenhavn og Oslo lang når jeg samtidig både var kaffetørst og sulten.

I Sarpsborg kom en god kollega bort til meg med en stor kaffekopp og en neve med pepperkaker da han visste om min strabasiøse ferd på glatte veier i regn, sludd og snø.

Slutt-etappen inn til Oslo ble god og neste morgen skinte sola på bussen som fortsatte til Kjøbenhavn uten meg når jeg hadde fått den til Gøteborg.

MVH. Nils Olav.