Det, som slår meg er at det omdømmet, som skapes av denne detaljefokuseringen i stor utstrekning jager bort folk, som kanskje kunne være interesserte i å investere i denne hobbyen.

Tja, mon det? Min erfaring når "vanlige folk" møtes med MJ, så er det ofte nettopp de scenene som skaper gjenkjennbarhet som folk stopper opp ved og fascineres av.

Jeg husker en gang på et Fremotreff i Arendal og jeg skulle hentes av en venn fra studietiden og arbeidslivet jeg skulle overnatte hos som "slapp inn" til anlegget og oppdaget at noen hadde bygget modell av den stasjonen han brukte som skoleelev når han skulle fra Froland til Arendal. Modellen var nemlig perfekt i den forstand at en rekke detaljer var gjenskapt i 1:87, blant annet en støttemur ved stasjonen. "Den muren har jeg klatret opp på mange ganger for å nå toget!" utbrrøt han i begeistring over gjenkjennelsen. Samme MJ-gjengen i Arendal har også bygget en tro kopi modell av den scenen i Olsenbanden med et lite bilopphuggeri som starter med at en enorm betongklump slippes ned for å flattrykke biler som skal kondemneres. "Alle" som kjenner Olsenbandefilmene gjenkjenner umiddelbart scenen og stopper opp og fascineres av hva det går an å få til i MJ. For å få til nettopp det som vekker positiv oppmerksomhet fra de som ikke allerede er MJ-ere, må det en viss grad av perfeksjonisme til. Det er da det svinger.

Så er det selvsagt de som tenker "slikt kan jeg aldri få til", og går bedrøvet bort. Men vi må ikke la det bli hele historien.

I MJ-klubb-sammenheng er det da viktig og ønske velkommen alle som er interessert, og gi dem muligheter til å utvikle MJ på sin måte. (Se Finn deg selv som MJ-er). Vi hadde en periode i TMJK der lista ble lagt høyt på en ikke-inkluderende måte, og medlemstallet raste fra 50 til 10. Så faren ved gal perfeksjonisme er der. Så la vi om, og sørget for at alle fikk oppgaver de var fornøyd med. De som ville fikk sin teig på anlegget som de skulle ha ansvar for å utvikle. De fikk tips underveis, og oppmerksomhet og ros, og plutselig hadde vi noen som hadde utviklet sitt felt på en måte langt over gjennomsnittet. Learning by doing and reflection (Dewey). Jeg tenker da særlig på han jeg kaller "gartnern", som viste plutselig en måte å plassere trær og busker som hevet nivået fra "greit" til "du verden! Sånn er det i virkelighetens verden.". Medlemstallet er sakte på vei oppover igjen, men det viktigste er at de aller fleste av de som kommer nå, er aktive og gjør noe, mens det i perioden med 50 medlemmer var få av disse som møtte opp og av de som kom var det mest prat i sofaen og et fåtall som bygde på anlegget. Jeg tror vi nesten har fått gjort mer på anlegget de 2-3 siste årene enn de 10 foregående.