Tusen takk, Svein, for dette tankevekkende innlegget. Spesielt konklusjonen din i nest siste avsnitt, om å være lavmælt, er vel verd å ta med seg.

Vi lever jo i en tid med en rivende utvikling på film og fotofronten. Moderne mobiltelefoner markedsføres i dag som fotoapparater, og ikke for sine gode telefoniske egenskaper. Systemkameraforhandlere vil ha folk over på speilløse apparater og lover gull og grønne skoger.

Et eksempel: Det mest benyttede Canon-kameraet på fotodelingssiden Flickr er Canon EOS R5 – bare i går ble det lastet opp 600 bilder tatt med det kameraet. Her snakker vi om et kamera som koster +/- 37 000 kroner i Norge, og som ifølge Canon kan ta bilder på 45 megapiksler med opptil 20 bilder/sek, med kontinuerlig autofokusering. Denne typen ytelse, som drives av en skreddersydd DIGIC X-prosessor, gjør at du kan ta bilder som rett og slett ikke var mulig før.

Merk spesielt siste punkt: du kan ta bilder som rett og slett ikke var mulig før. Javel, legg 37’ på disken og bli en superfotograf.

Samtidig utvikler også billedbehandlingsprogrammene seg. Da digitalfotografering var nokså nytt, fikk man gjerne noen elements i Photoshop med på kjøpet, enten av apparat eller ny pc.

Selv har jeg aldri brukt Photoshop, men fulgt Adobe Lightroom omtrent fra versjon 1.0 – levert på CD-ROM. Siden har Adobe utvidet dette universet, gått over til nettabonnement med regelmessige oppdateringer. Jeg sitter nå med Adobe Express (KI-basert), Lightroom (nettbasert) og Lightroom Classic (pc-basert), og jeg bruker hovedsakelig den siste, fordi det er den jeg kan.

Skjæringspunktet her er at kameraprodusentene sier at våre kamera tar så gode bilder at du ikke trenger dyre Adobe-abonnement. Adobe, derimot, utvikler programvaren slik at vi kan personifisere bildene våre.

Lightroom, som har et enklere brukersnitt, har for eksempel en hel rekke menyforslag. Programmet viser bildet ditt i mange varianter innenfor sjangrene Camera Matching, artistisk, moderne, svart-hvitt osv. Bare trykk på en av dem, og bildet er ferdig behandlet – av oss og etter din smak.

Og der er vi med Sveins nest siste avsnitt.

I dette universet kan amatører også lett gå seg vil. Alt man trenger er kanskje bare et billig, greit kamera som tåler en støyt og noen enkle redigeringsmuligheter på lys, skygge, skjerping, beskjæring osv.

Og så kan man skaffe seg boken «På sporet i Norge» og se på de fantastiske bildene reflekterte jernbanefotografer tok, hovedsakelig på 50-tallet. Nå hadde sikkert noen av dem for sin tid dyre kamera, men de levde i et analogt univers.

Retningsgivende for dem var komposisjon og lyssetting. Jeg merker meg spesielt hvor gjennomførte damplokbildene er. Damplok kan være slitsomme objekter. Det interessante er jo sylindre, gangtøy og hjul, men det blir ofte mørkt når det er en lys himmel over. Jeg antar at de fikk det til fordi de rett og slett kastet et blikk på himmelen før de stilte seg opp. Hvor kommer lyset fra?

Og det blir også min konklusjon: Hvor kommer lyset fra? Det er nemlig lyset som skaper farger, for som kjent, i mørket er jo alle katter grå.