Fotografiet var helt fra det ble oppfunnet belemret med en idé om at et fotografi viste virkeligheten på en objektiv måte. Grunnen er nok at man da sammenlignet med maleriet. De tidlige fotografene var mer vitenskapelig vinklet enn sine samtidige malere, og de dyrket denne fremstillingen av fotografi som speiling av virkeligheten. Denne tenkningen finner vi i dag, selv i en verden med Photoshop og KI tror vi på bilder instinktivt. "Pics, or it didn't happen".

Svein skriver godt om bildebehandling som endres bilder visuelt. Jeg vil peke på det man gjør før behandlingen som også fundamentalt fjerner bildet fra en objektiv virkelighet: Man velger hvor og når bildet tas, og tar dermed et svært selektivt utsnitt av virkeligheten. Hva man tar med og utelater i bildet styres av fotografens ønsker for hvordan betrakteren skal oppfatte det fotografen så. Dette passerer gjennom linser som fordreier lyset og perspektivet slik at allerede når lyset treffer filmen/sensoren er bildet langt fjernet fra en objektiv virkelighet. Hjemme i godstolen velger man bildene som skal vises frem, og ikke. I alle disse leddene tas valg som fjerner fotografiet fra en objektiv virkelighet.

Et nærliggende eksempel er to ulike bilder etter attentatforsøket mot Trump: Det ene der han er oppreist, knyttneven i været, med et resolutt ansiktsuttrykk. Det andre der han ligger på bakken, blod på kinnet, omringet av livvaktene. Begge bildene er "virkelige" etter journalistikkens krav til sannferdighet, men de forteller helt ulike historier og er egnet til å frembringe ulike følelser hos betrakteren. Sistnevnte bilde forteller kanskje mer om hendelden, der det førstnevnte er regissert av en politiker som vet han ikke er alvorlig skadet, og vet at kameraene er der.

Et annet poeng jeg vil trekke frem er at jeg her snakker om bildet som et fortellende medium. I diskusjonen om bildet langs Einafjorden snakkes det mer om bildet som en estetisk fremstilling. Fokuset på bildet i seg selv stammer fra piktoralismen, en retning i fotografiet rundt 1900. Piktoralistene forsøkte egentlig å gjøre fotografi mer som maleri ved å fjerne det fra å fremstille virkeligheten. Veldig mye av moderne amatørfotografi ligner på piktoralisme i at bildene fremhever estetiske elementer fremfor et fortellende innhold. I en diskusjon av etterbehandling må man ha dette i mente fordi ideen om etterbehandling tilnærmet virkeligheten er meningsløst opp mot et piktoralistisk utgangspunkt. Jernbanefotografi har mer fellestrekk med dokumentarfotografi, men vi har en tendens til å ville fremstille tog på en noe romantisk måte i flotte landskap, og dermed står vi med et bein i piktoralistenes leir.

Tilbake til virkeligheten: Jeg mener dokumentarisk fotografi bedre speiler fotografens minne fra hendelsen enn en objektiv virkelighet. Fotografen velger hvordan et motiv skal huskes av seg selv og hvordan det skal oppfattes av andre gjennom alle valgene hen gjør. I etterbehandling kan de elementene i bildet fotografen vil vise frem fremheves, og andre elementer beskjæres vekk eller tones ned. Og sånn fungerer jo minnet vårt også, vi fokuserer på det vi vil huske, som hvor mye sol det var om sommeren før.

PS: Mitt generelle råd for etterbehandling er å ikke dra for hardt i i noen spaker. De beste bildene er ofte de der du ikke legger merke til etterbehandlingen.