Kort fortalt var det Stortinget som styrte Statsbanene og vel regjeringen NHJ, og det var nok litt tungt for mange av parlamentarismens forkjempere.

NHJ hadde etter kontrakten et styre bestående av seks medlemmer - tre oppnevnt av de britiske kontraktører og tre oppnevnt av regjeringen. Ved stemmelikhet var det regjeringen (Kongen i statsråd) som bestemte. Dette gjorde at NHJ (i motsetning til hva som var vanlig i Storbritannia) sørget for rimeligere billetter for allmuen. Kongen i statsråd besluttet imidlertid også i november 1859 å fjerne 4. klasse og personvogner uten tak.

Fra 1862 til 1889 var det en skikkelig samrøre i administrasjonen av NHJ og statsbanene. Det hele avsluttes med at Engelstad ikke lenger får være NSBs trafikkdirektør samtidig som han var NHJs overbestyrer. Før 1883 er det også NHJ som administrerer det som senere skulle bli Oslo og Hamar distrikter - riktignok med en lokal driftsbestyrer på Hamar og med unntak av Halden-Kornsjø (admininstrert av Dalslands Järnväg). En var svært pragmatiske på denne tiden.

De tre norske medlemmene i NHJs styre utgjorde også frem til 1883 styret for statsbaneselskapene unntatt den nordre delen av Rørosbanen.

NHJ var også en 'melkeku' for staten, som hadde ca. 1/3 av aksjene i NHJ. At omtrent halvparten av utbyttet gikk til Storbritannia så en nok ikke på med blide øyne, men det ville ha blitt det samme om banen hadde vært under NSB-paraplyen. NHJs fordel var nok at en kunne operere mye friere enn NSB - f.eks. bruke mye av overskuddet på å kjøpe eiendom i hovedstaden.

Om historien er skrevet så mye med NSB-øyne vet jeg ikke. For meg fremstår det mer som om historien er skrevet av folk med større fokus på politikerne enn på fagfolkene. Det er vel også betegnende at utgivelsen av "De norske jernbaners historie" i 1954 måtte følges opp med en egen driftshistorie i "De norske jernbaner og deres personale".