Støyen fra gullfiskene var først og fremst et E-vognsproblem. Det var to årsaker til støy: Hjulstøy og drevstøy.

Problemstillingen var jeg godt kjent med som verneombud for betjeningen på Bærumsbanen - sørget også for at det ble foretatt støymålinger.

Selv om B-vognene ikke hadde gummiavfjærede hjul, så var hjulstøyen fra disse vesentlig lavere enn på de få E-vognene som heller ikke hadde det. Hvorfor vet vi ikke sikkert, men bremseklossene var sannsynligvis årsaken. De sørget for at hjulbanene var rene og tilnærmet polerte, men kan også ha fungert som støydempere i seg selv.

Gullfiskene skulle bygges lettest mulig og med lavt gulv. Det var bare østerrikske ELIN som kunne tilby så høy ytelse på så små motorer den gangen, men de motorene var betraktet å være mekanisk svake. Motorlagrene tålte ikke større sidekrefter, slik at en var nødt til å velge rettskårne tannhjul (skråskårne gir vesentlig mindre støy).

B-vognene skulle brukes på forstadsbane i hastigheter opp til 65 km/h. En ville skåne motorene og dermed drevene med å bruke trykkluftbremsen som driftsbrems. Ved elektrisk bremsing kunne belastningen på motorene være vesentlig høyere enn ved pådrag, hvor effekten var begrenset av en maksimalstrømbryter ("automaten"). Senere kombinerte en mer motstands- og trykkluftbremsing, men sistnevnte bidro nok fortsatt til mindre belastning på motorer og drev.

E-vognene skulle benyttes på bystrekninger. De ble utstyrt enklere med motstandsbremsen som driftsbrems, men fra toppfart 40 km/h var belastningen på motorene moderat. På 50-tallet ble E-vognene etter hvert overført til forstadsbanene, og motorene fikk da langt mer 'juling' - sannsynligvis mer enn de var konstruert for. Vi skal vel ikke se bort ifra at det var årsaken til at drevstøyen tiltok etter hvert - også på de linjeborede motorene.

Selv om noe av drevlyden kom tilbake etter at motorene ble linjeboret, så oppfattet jeg aldri at den da ble uakseptabelt høy.