"Gullfiskene" 164-183 ble anskaffet for bylinjene. De skulle være ekvivalente med et tog med gamle vogner: 48 sitteplasser og fire dører (enkeltdør foran og bak - dobbeltdør på midten).

På bytrikken var det nummerseriene som var de mest offisielle betegnelsene på vogntypene på den tiden, men i opplæringssammenheng dukket det opp litt ulike litra. Den mest benyttede betegnelsen på disse vognene på bytrikken ble imidlertid "Elin-vogner". ELIN (Elektro Industrie) i Wien hadde levert motorene til serieleveransene av "gullfisker".

På 50-tallet ble disse vognene overført til Bærumsbanen for å brukes på Lilleaker-Østensjøbanen, og da ble de tildelt Bærumsbanens litra E1. Etter at Østensjøbanen ble lagt om til T-bane høsten 1967 ble ti av E1-vognene overført fra Bærumsbanen tilbake til bytrikken og stasjonert på Grefsen. I forbindelse med at det ble innført enmannsbetjening på Lilleakerbanen i 1971 ble alle E1-vognene igjen forstadbanevogner.

Her er 166 på vei til Stortorvet for å gå som ekstravogn mot Kjelsås noen dager før jul i 1968. Holdeplassen her mener jeg da fortsatt het Folketeatret, men fikk siden navnet Operaen (som da holdt til i Folketeaterbygningen).

Vogn 166 eksisterer fortsatt - disponeres av LTF og er for tiden lagret på Vinterbro. Den, 164 og 165 ble for øvrig sendt til Düsseldorf i 1944 til erstatning for trikker som var bombet. Imidlertid var de for brede for å brukes der og stod hensatt til de ble sendt tilbake til Oslo etter krigen. Vogn 164 skal da ha vært nokså perforert av kulehull. Noen tidligere Skabo-ansatte på verkstedet på Torshov klarte å tette disse hullene med en spesiell teknikk hvor de med gassflamme og glødende props fikk aluminiumen til å smelte sammen igjen - dårlig tilgang på materialer bidro til stor kreativitet.