E-vognen, eller Elin-vognen blir diskutert både på facebook, samt litt i diverse tråder her på forumet.

Det som kjennetegner vognen mest, er slik jeg har forstått det denne håndbremsen, eller håndbrekket, hvorav selve brekkspaken eller "staken" om man vil, gir vognen sitt  kallenavn. Vogntypen E hadde vel summert opp tre bremsesystemer: Motstandsbrems, Magnetskinnebrems m. friskstrøm, og denne håndbremsen.

Håndbremsen eller håndbrekket var vel primært en holdebrems og parkeringsbrems, men siden det ikke vil være mulig å bremse seg ned til stillstand med motstandsbrems, så må dette brekket ha blitt tilsatt ved en viss hastighet. Dette faller seg helt naturlig for de som enten har kjørt vogntypen, eller sittet på veldig mange ganger og studert vognførerens betjening. Men for oss som er såpass 'unge' at vi aldri har kunnet beskue dette, så undres det på hvor omtrentlig stor hastighet det var vanlig at vognen hadde før håndbrekket ble betjent for å stoppe vognen? Som beskrevet andre steder var dette en trommelbrems som virket på motorakslingene før drevkassen, og slik man ser brekkspaken stikker opp, er det begrenset hvor stor kraft man vil kunne få tilført stangsystemet med denne, sammenlignet med en skrubrems på jernbanevogn hvor gjengestigningen kan gi en enorm bremsekraft. Så hvis vognen kjørte i ca. 65km/t på en forstadsbanestrekning, og man forsøkte å kun tilsette på håndbrekket, ville man da kunne stoppe på en fornuftig strekning?

Rangerkontrollen var vel også av enkleste slaget på disse vognene? Det blir beskrevet som at man forhåndsvelger 1. trinn med sveiven, og 'aktiviserer' det fra bakenden.