NSB måtte nok være fleksible i sine løsninger fra 1920-tallet og utover. Da var det ikke romslige budsjetter.

Jeg leste så vidt stortingsdebatten i 1927 om elektrifiseringen av Drammen-Kongsberg. Alle var enige om at Hakavik kraftstasjon problemløst kunne levere strøm til en fullt elektrifisert jernbane fra Oslo V via Kongsberg til Brevik.

Men så brøt det ut full strid om en annen sak: Hvem skulle betale for nedgraving av telefon- og telegrafkursen parallelt med sporet? Telegrafverket sa NSB, og NSB sa Telegrafverket. Det trenerte vedtaket, selv om det var statens penger, uansett hvem som betalte.

NSB hadde fått noen små bevilgninger, slik at de kunne støpe fundamenter til konktaktledningsmastene, men ingen penger til å kjøpe selve mastene. Og da stoppet alt opp for en stund.

NSB hadde imidlertid gjennom driftssubsidier råd til å importere dyrt kull fra Storbritannia for å kjøre damp hele veien fra Drammen over Meheia og videre.

Sparekompromiss førte til at man kun vedtok Drammen-Kongsberg elektrifisert, åpnet i 1929. Først i 1934 komm vedtaket om elektrifisering av Kongsberg-Hjuksebø og Notodden-Borgestad, åpnet to år senere.

Men allerede tidlig på 1920-tallet var egentlig alle enige om at det mest lønnsomme ville være å elektrifisere hele strekningen så raskt som mulig. Kraftverket stod der og strøm var det nok av.