Men er det virkelig noen som for alvor mener at premisset "et fungerende jernbanesystem" er en dekkende beskrivelse av jernbanen i Norge før NSB ble delt i to i 1996? Etter min oppfatning er det ikke lett å akseptere en slik påstand som en virkelighetsbeskrivelse anno 1996.

Jeg mener også det er en avsporing til stadighet å snakke om ideologi mht. måten jernbanen er organisert og drives på og skylde på politikere man ikke liker. Politikere og regjeringer av skiftende farge og med skiftende ideologi har regjert siden siden delingen i 1996. Dagens regjering er negativ til måten den forrige regjeringen organiserte jernbanen på, men de klarer jo ikke selv å organisere jernbanen på en måte som fungerer godt. Å snakke om ideologi blir mest å flytte fokus bort fra fakta.

En organisasjon og ikke minst samarbeidet i en organisasjon og mellom organisasjoner blir ikke bedre enn de menneskene som jobber der. Det er menneskene som skaper resultatene, ikke ideologien(e). Er de som styrer jernbanen dyktige nok? Voldsomme budsjettoverskridelser, store punktlighetsproblemer, sprengt verkstedkapasitet, materiellmangel osv. - de virkelige problemene - har fint lite med ideologi å gjøre.

Dessuten er det viktig med gode nok rammebetingelser - noe politikerne i for liten grad er villig til å gi jernbanen.

Dagens norske politikere ser i mindre grad enn før lengre frem enn til neste valg. Lite innen jernbanen lar seg løse i løpet av en stortingsperiode. Resultatet blir symbolpolitkk (som færre og færre tror på), tomme løfter og "hilse-hjem-prosjekter", som dobbeltsporet til samferdselsministerens hjemby Fredrikstad.

Nøkkelen er nok heller ikke å velge statsdrift eller privat drift. Statlige Flytoget er et vellykket selskap, mens statlige Vy fortsatt later til å ønske seg tilbake til monopoltiden, der den viktigste kunden var Samferdselsdepartementet.

Mye av debatten har handlet om hva som ikke fungerer og forklare det med ideologi, mange direktører o.l. Hvorfor ikke heller se hen til de som har lykkes og lære av dem?