En side av formidlingen kan også være å utvise tidligere tiders yrkesstolthet og pertentlighet, men det er nok krevende. Jeg vil tro at stasjonsmesterne tidligere var nøye på at uret gikk riktig på deres stasjon og at det var en æressak.

For mange år siden bodde vi noen dager i den lille sveitsiske byen Konolfingen med utsikt til stasjonen. En dag dukket det opp tre mann på stasjonen. De hadde med seg en gardintrapp og dekket en godstralle med en hvit duk. Ett og ett av de fire stasjonsurene ble plukket ned og lagt i sine enkelte deler utover den hvite duken. Der ble delene gått over, veid og målt før de ble montert med alle tre visere synkronisert. Etter et par timer gikk turen videre til neste stasjon.