Dette var etter at en hadde lokale urtider.

I jernbanens barndom var det lokale tider. Noe om dette nevnt av meg ved et arrangement for noen år siden:

"Når dere reiser med fly til andre deler av verden, så er dere vant til at dere reiser fra en tidssone til en annen. Og så må dere flytte klokka en eller flere timer fram og tilbake. Dere er kjent med nyttårsskiftet derfor inntreffer til ulik tid, alt ettersom hvor i verden dere måtte befinne dere.

I dag har vi en normaltid i hele Norge. Klokka er den samme, enten du bor på Støren, på Røros, i Oslo, i Stavanger eller i Tromsø. Men det har ikke alltid vært slik. Loven om norsk normaltid ble vedtatt i 1894.

Før da hadde vi lokaltid, men med bedre kommunikasjoner ble dette litt krøkkete. De lokale tidene hadde variert med en time og 47 minutter fra ytterst i Sognefjorden til Vardø. Parallelt med lokaltidene ble en fellestid benyttet ved telegrafstasjonene. Københavntid ble benyttet som fellestid da den første telegraflinjen ble åpnet i 1855 mellom Kristiania (Oslo) og Drammen. I 1866 gikk man over til Kristianias lokaltid ved alle stasjonene.

Etter etableringen av jernbanen brøt også egne jernbanetider med lokaltidene. Togene fulgte for eksempel Kristianiatid fra Østbanen til Trondheim. Tog fra Vestbanen fulgte Drammens tid som var fire minutter etter Kristianiatid. Togene fra Bergen og Stavanger fulgte lokaltiden i disse byene, som begge steder var 22 minutter etter Kristianiatid. Det finnes eksempler på lommeur med to minuttvisere for reisebruk fra denne perioden. Almanakkens opplysninger om tidsforskjellene mellom de største byene var viktig reisefølge.

I USA stilte man klokken 200 ganger fra Washington til San Francisco inntil Standard Railway Time ble innført med fire tidssoner i 1883. Året etter inviterte initiativtakeren, jernbanedirektør Sir Sandford Fleming, til en internasjonal meridiankonferanse. Diskusjonene her dreide seg om et verdensomspennende tidssonesystem som endte i en drakamp mellom England og Frankrike. Det internasjonale nullpunktet havnet til slutt i Greenwich øst for London. I Norge hadde Kristiania hatt sin nullmeridian i Observatoriet, men noen felles nasjonal normaltid fantes ennå ikke.

I 1885 lanserte stortingsrepresentant Otto Blehr ideen om én tid i Norge, av hensyn til de nye kommunikasjonene. Han møtte sterk motstand på Stortinget. Motstanden kom også fra jernbanekomiteen og fra fagkomiteene nedsatt i universitetsmiljøene. Med få unntak var det stor bekymring for at forskjellene mellom lokaltid og normaltid ville bli for store. Representantene mente at folk flest ikke hadde problemer med lokaltidene. Transporten var dessuten dominert av dampskipstrafikken, som for det meste seilte nord- eller sørover. Senere dukket spørsmålet på nytt opp. Fire ulike forslag til normaltider ble utarbeidet i forsøk på å gjøre overgangen fra lokaltid til normaltid minst mulig. Det mest kompliserte forslaget bestod av fem tidssoner innenfor landets grenser med 15 minutters tidsforskjell mellom hver sone. Til alt hell ble det ikke slik!

I 1893 ble spørsmålet om normaltid på nytt foreslått, denne gangen av astronomiprofessor Hans Geelmuyden. Siden spørsmålet sist var oppe, hadde blant andre Sverige, Danmark og Tyskland standardisert tiden. Norge var nå det eneste landet som tilhørte lengdegraden 15 grader øst som ikke fulgte mellomeuropeisk tid.

En svensk normaltid var innført i 1879. Den falt praktisk talt sammen med den kommende europeiske normaltiden. I september 1893 åpnet mellomrikstelefonforbindelsen mellom de to unionshovedstedene Stockholm og Kristiania. I februar året etter ble en Rikstelefon foreslått etablert i Norge. Bergensbanen og Sørlandsbanen fikk samme vår bevilget penger til videre utbygging, noe som ville binde Øst- og Vestlandet sammen. Turisttrafikken hadde også tiltatt fra 1880-årene. En ny holdning til normaltid skyldtes etableringen av raskere og mer sammenhengende kommunikasjoner, internasjonal påvirkning og at stortingsrepresentantenes mentale kart var utvidet som følge av dette. Som nevnt ble norsk normaltid innført i 1894, men det er samtidig sannsynlig at gammel og ny tid ble brukt side om side til langt ut på 1900-tallet. På Stangedialekt ble det for eksempel skilt mellom lokaltid og sænn tid eller ætter bygda og ætter ba`an.

For å si det slik: Spørsmålet om tid er interessant, selv om det ikke alltid er så enkelt!"