I sitt møte den 29. april 1919 fattet Statsbanenes hovedstyre følgende vedtak i sak 8 (2549/19 T):

Bemyndiges distriktschefen i Hamar til at erstatte vedkommende reisende værdien av deres eiendele, ødelagt ved branden i Co – sovevogn nr. 233 i tog 50 den 11te januar 1919, til et samlet beløp av kr. 15.000.

15 000 kroner i 1919 er ikke småpenger. Det tilsvarer faktisk over 400 000 kroner i dag, ifølge priskalkulatoren på Norges banks hjemmesider. Tog 50 var for øvrig nattoget fra Trondheim til Kristiania over Rørosbanen og med bytte i Hamar. Co 233 var en smalsporet sovevogn, levert til Rørosbanen i 1897.

Med så store verdier tapt må det ha vært en alvorlig hendelse som ganske sikkert ble omtalt i samtidens aviser. Da gikk turen til Nasjonalbiblioteket og de skannede avisene.

(I «Fra dato» skrev jeg «11.01.1919», så valgte jeg «Eldste først» og skrev «sovevogn» i søkefeltet fulgt av tastetrykk enter, og vipps så kommer den dramatiske historien for dagen).

Brannen oppstod mens toget befant seg mellom Øksna og Elverum i den delen av vognen hvor kvinnene sov. Man antok at gnister fra varmeapparatet (schweitzerapparatet ?) var årsaken. Det oppstod panikk, og flere kvinner kastet seg ut av dører og vinduer i bare nattøyet og havnet ute i snøen. Øyenvitneberetninger forteller om både ildsøyler og flammehav. Mennene i den andre delen av vognen prøvde desperat å sprenge den låste døren inn til dameavdelingen.

Togpersonalet fikk imidlertid dempet brannen litt med slukkeapparater, men brannen ble først slukket da vognen ble koblet fra toget og plassert under vannstenderen på Elverum stasjon. Vognen omtales i avisene som totalskadet.

Ingen kom alvorlig til skade, men enkelte av kvinnen hadde fått svidd håret sitt.

Med lette erotiske undertoner forteller avisene at kvinnene bare var i nattøyet sitt etter brannen. (Socialdemokraten skriver sågar at de var nakne). Men – snille medreisende hjalp dem med tøy.

Til tross for denne dramatiske hendelsen ankom tog 50 Kristiania med bare et kvarters forsinkelse.

Den store erstatningssummen skyldes nok også at en del smykker og kostbare gullklokker gikk tapt i tillegg til all annen medbrakt bagasje.

Denne ulykken har jeg ikke hørt om. Vognen må ha blitt reparert. Typetegningen ble ikke forandret, og senere var den blant de vognene som fikk ny vognkasse på 1930-tallet. Til slutt ble den solgt til Blekinge og havnet på smalsporet der.

Det som er nokså uklart i kildene er hvor brannen faktisk oppstod. Øksna nevnes, men også Åsta, og så står det at de kjørte så fort de kunne for å nå fram til Elverum. Men å kjøre med en brennende vogn i et tog i full fart høres jo ikke akkurat betryggende ut.

En kilde sier at brannen startet halv åtte, en annen "kort før Elverum". Vinterruten for Rørosbanen 1920/21 er tatt inn i "Tog til alle tider" bind 1, og da ankom tog 50 Elverum 07:40. Da var de nok ganske nær Elverum. Selv om slukningsarbeidet angivelig tok 40 minutter, så tyder ingenting på at vognkassen brant helt ned. "Ødelagt inventar" er begrepet som stadig gjentas i en del kilder.

Det er heller ingen referanser til at bagasjen i herreavdelingen i vognen gikk tapt, så er kanskje fasiten at kun deler av vognen ble brannskadet og at den ble gjenoppbygget slik den var.

Dessuten må man vel dengang som nå, hvilket du også indikerer, ta avisberetninger med en klype salt. Produksjon av fake news i en eller annen forstand har vel vært menneskets varemerke dessverre så langt tilbake som vi har spor.

De beste kildene er muligens kopibøkene fra stasjonene der det skjedde og uhellsrapportene. Med tanke på kopibøkene er det et spørsmål i hvor stor grad disse er tatt vare på.

Distrikssjefene sendte alltid innberetning til Hovedstyret om slike uhell, og slike brev finnes i distriktets kopibøker. Kopibøkene er i stor grad bevart.

jeg har sikkert lest spaltekilometer av avisstoff fra gamle dager om jernbanen. Skeptisk skal man alltid være. Ofte ligger det litt sensasjonshang og ofte er det stoff fra annenhånds kilde.

Men - det er mitt inntrykk at mange journalister fram til nettavisene tok over var godt orientert om jernbanen. Jeg husker en reportasje fra Kronstad verksted på 50-tallet. Da stod til og med nummer på lokene som var inne til revisjon oppført.

I tillegg snakket journalistene fortrinnsvis med sjefer på jernbanen, folk som enten hadde "sjef", "mester" eller "inspektør" som en del av tittelen sin. Ja, til og med herr generaldirektøren fikk man av og til i tale. Internt var også NSB tydelig på at det var sjefene som skulle snakke med pressen.

Går man for eksempel tilbake til 1850-årene gir hovedstadsavisene ganske godt inntrykk av interne forhold i sjefsetasjen i Norsk Hoved-Jernbane.

Jeg ser også av hovedstyreprotollene til NSB at de tidvis har avisstoff oppe til behandling og vedtar korrigerende pressemeldinger dersom de er uenig i noe avisene har skrevet - ting som ofte baserer seg på rykter eller ubegrunnede klager fra reisende.

Fraværet av fraseologi fra kommunikasjonsrådgivere er befriende.