I diskusjoner om bilder kommer ofte sørsmål om etterbehandling opp, og kritikere av dette henviser ofte til "virkeligheten". Det synes å bero på en idé om at et kamera gjengir virkeligheten slik den er. Der tar man nok grundig feil.

Det er kamera gjør, er å registrere innkommende lys og tar vare på det på en eller annen måte enten på en lysfølsom film eller på en lysfølsom databrikke (som så lagres digitalt som 1 og 0-er). Men det kan ha skjedd mye med dette lyset på vei inn. Det skal passere et objektiv som har sine lysformidlingsegenskaper, som blant annet kan hemme eller fremme vise lysfrekvenser. Objektiver kan også endre på plassering av bildets ulike objekter. Det er lett å se jo mer vidvinklet objektivet er.

Opptaksmediet, film eller databrikke, har også ulik evne til å ta vare på både farger og lys. En film må fremkalles, for negativ film faktisk gjennom to prosesser, først fremkalling og så kopiering over på papir. For å vises digitalt, må filmbaserte bilder også digitaliseres, altså en ny prosess med mulighet for endringer av lys og farge i forhold til det som opprinnelig kom inn gjennom objektivet. For digitale kameraer gjøres dette med en gang. Slik sett er digitalt tatte bilder faktisk nærmere "virkeligheten" enn digitaliserte filmtatte bilder.

Og hva er nå "virkeligheten"? Slik man ser den selv, henvises det ofte til. Men et normalt øye driver også med bildebehandling selv. Øyet (egl. hjernen) er faktisk meget god til å drive bildeprosessering slik at ting skal oppfattes best mulig. Evnen til å fange opp bredden i lysmengden som kommer inn i øyet er i hvert fall atskillig bedre enn på noe filmbasert medium, og antagelig også enn digitale bildebrikker. Den etterbehandling som moderne mobilkameraer gjør er en måte nettopp å etterligne øyets evne til å få mest mulig ut av det som er fysisk til stede av elektromagnetisk stråling/fotoner.

Ulike øyer er også dessuten forskjellige. Selv har jeg ulikt fargesyn på mine to øyer. Ikke stor forskjell, men litt. Holder jeg for det ene øyet blir bildet blåere enn om jeg ser med det andre øyet. Om det skjer i øyets linse eller i videre proessering i hjernen, aner jeg ikke. Hjernen driver nemlig med en komplisert etterprosessering av synsinntrykkene.

Jeg brukte en tid på 1980-tallet sort-hvitt strekfilm i speilrefleksen min. Det gav sylskarpe bilder, men strekfilmen gjengav ikke rødfarger på samme som vanlig monokromfilm. Fargegjengivelse på film er derfor ikke alltid helt lik, og det lar seg manipulere også. Det var vanlig å bruke ulike typer filtre i analogtiden. Et gulfilter var fint på sort-hvit dersom man ville fremheve skyer foran blå himmel. Da ble det blå mørkt. Så fikk jeg digitalkamera i 2001, en Canon ixus. Når jeg ser på de bildene i dag, gir den en annen fargebalanse enn neste digitalkamera jeg hadde.

Så hva er korrekt i forhold til virkeligheten? Det er ikke godt å si. Egentlig har vi ikke tilgang til virkeligheten i og for seg (Kant: Das Ding an sich), bare i en tolket utgave (Das Ding für mich), og da er det snakk om en rekke tolkninger på vei fra motivet slik det viste seg for deg, til du får en betraktbar kopi av den enten på film eller fra digitalkameraet. Jeg tror vi bør snakke litt mer lavmelt om hva som er virkelighet med tanke på fotografering.

Bildebehandling mener jeg er helt legitimt og faktisk ønskelig, men graden og hvordan det gjøres har med hva formålet med et bilde er. Vi man gjenskape en stemning eller inntrykk man så da bildet ble tatt, så etterbehandl bildet slik at denne stemningen kan gjengis mest mulig likt slik man mener å huske at den var. Vil man bruke bildet til å dokumentere noe, så bildebehandl bildet slik at det som skal dokumenteres framtre mest mulig synlig. Vil man skape noe mer enn det man faktisk så, for å forsterke effekter som var til stede, så snakker vi om fotokunst. Det er mer krevende, men Åndsverkloven skjelner faktisk mellom bilder som dokumentasjon og bilder som har såkalt verkshøyde, altså der det er gjort en kreativ innsats for å skape et bilder som fenger på en eller annen måte. Det betyr ikke at fotokunst bare kan skapes med etterbehandling, men at etterbehandling kan inngå sammen med andre virkemidler som gjøres der og da bildet tas.

Tusen takk, Svein, for dette tankevekkende innlegget. Spesielt konklusjonen din i nest siste avsnitt, om å være lavmælt, er vel verd å ta med seg.

Vi lever jo i en tid med en rivende utvikling på film og fotofronten. Moderne mobiltelefoner markedsføres i dag som fotoapparater, og ikke for sine gode telefoniske egenskaper. Systemkameraforhandlere vil ha folk over på speilløse apparater og lover gull og grønne skoger.

Et eksempel: Det mest benyttede Canon-kameraet på fotodelingssiden Flickr er Canon EOS R5 – bare i går ble det lastet opp 600 bilder tatt med det kameraet. Her snakker vi om et kamera som koster +/- 37 000 kroner i Norge, og som ifølge Canon kan ta bilder på 45 megapiksler med opptil 20 bilder/sek, med kontinuerlig autofokusering. Denne typen ytelse, som drives av en skreddersydd DIGIC X-prosessor, gjør at du kan ta bilder som rett og slett ikke var mulig før.

Merk spesielt siste punkt: du kan ta bilder som rett og slett ikke var mulig før. Javel, legg 37’ på disken og bli en superfotograf.

Samtidig utvikler også billedbehandlingsprogrammene seg. Da digitalfotografering var nokså nytt, fikk man gjerne noen elements i Photoshop med på kjøpet, enten av apparat eller ny pc.

Selv har jeg aldri brukt Photoshop, men fulgt Adobe Lightroom omtrent fra versjon 1.0 – levert på CD-ROM. Siden har Adobe utvidet dette universet, gått over til nettabonnement med regelmessige oppdateringer. Jeg sitter nå med Adobe Express (KI-basert), Lightroom (nettbasert) og Lightroom Classic (pc-basert), og jeg bruker hovedsakelig den siste, fordi det er den jeg kan.

Skjæringspunktet her er at kameraprodusentene sier at våre kamera tar så gode bilder at du ikke trenger dyre Adobe-abonnement. Adobe, derimot, utvikler programvaren slik at vi kan personifisere bildene våre.

Lightroom, som har et enklere brukersnitt, har for eksempel en hel rekke menyforslag. Programmet viser bildet ditt i mange varianter innenfor sjangrene Camera Matching, artistisk, moderne, svart-hvitt osv. Bare trykk på en av dem, og bildet er ferdig behandlet – av oss og etter din smak.

Og der er vi med Sveins nest siste avsnitt.

I dette universet kan amatører også lett gå seg vil. Alt man trenger er kanskje bare et billig, greit kamera som tåler en støyt og noen enkle redigeringsmuligheter på lys, skygge, skjerping, beskjæring osv.

Og så kan man skaffe seg boken «På sporet i Norge» og se på de fantastiske bildene reflekterte jernbanefotografer tok, hovedsakelig på 50-tallet. Nå hadde sikkert noen av dem for sin tid dyre kamera, men de levde i et analogt univers.

Retningsgivende for dem var komposisjon og lyssetting. Jeg merker meg spesielt hvor gjennomførte damplokbildene er. Damplok kan være slitsomme objekter. Det interessante er jo sylindre, gangtøy og hjul, men det blir ofte mørkt når det er en lys himmel over. Jeg antar at de fikk det til fordi de rett og slett kastet et blikk på himmelen før de stilte seg opp. Hvor kommer lyset fra?

Og det blir også min konklusjon: Hvor kommer lyset fra? Det er nemlig lyset som skaper farger, for som kjent, i mørket er jo alle katter grå.

Nå er du mer inne på hvorfor det frister med nytt utstyr for å fange lyset. For i dag er teknologien så langt kommet at utstyret fanger farger, hvor det for noen år siden var nødvendig med kunstig lys for å feste noe av verdi på film/brikke i det hele tatt (forbudstiden mot bruk av kunstig lys). Film har fremdeles det samme begrensede eksponeringsomfanget, presset eller ikke. Positiv film mindre enn S/H.
Så bare ved disse ekstreme forbedringer på dynamikkomfang, skapes et ønske om å få med seg siste nytt av utstyr. Og deri ligger også poenget i nesten å kunne oppnå samme gjengivelsesnivå som øyet, både i skyggene og høylyset.

I tillegg kommer fokus, en plage der samspillet mellom hus og objektiv med fokusmotorer ikke alltid synkroniserer helt med ditt tiltenkte fokuspunkt (splittbildet vi hadde bekreftet alltid fokus). Her ligger da pre'et til de speilløse husene, de kan forhåndsinnstilles på spesifikke objektstyper og følge forflytning, til folk og øyne, dyr, fugler, fly, og sikkert mer.

Mob.tlf er jeg sluttet å sette tyggis på linseelementet (demonstrativt overfor selgere), til det er disse blitt meget avanserte som fotografiapparater, i mange tilfeller beundringsverdig meget gode ikke minst på hvitbalanse. Men min 6 år gamle SE modell (liten og grei å ha i lomma) holder for meg siden den går inn under fortløpende iOS oppdateringer. Men jeg forstår da også godt de som skifter tlf. ofte og tåler litt større lommeverktøy hver gang de fornyer, for bildene de tar imponerer.

Det sagt, så vil mob.fotokamera bli dyrt det også, gjerne +/- NOK 37.000 som du snakker om, og vel så det for samme tidshorisont som man beholder samme kamerahus.

Da ser vi friskt etter lysets mange fargespill, selv i dulgt mørke. /:-)

Fortsatt god sommer !; den kommer tydeligvis her i sør nå.

Fotografiet var helt fra det ble oppfunnet belemret med en idé om at et fotografi viste virkeligheten på en objektiv måte. Grunnen er nok at man da sammenlignet med maleriet. De tidlige fotografene var mer vitenskapelig vinklet enn sine samtidige malere, og de dyrket denne fremstillingen av fotografi som speiling av virkeligheten. Denne tenkningen finner vi i dag, selv i en verden med Photoshop og KI tror vi på bilder instinktivt. "Pics, or it didn't happen".

Svein skriver godt om bildebehandling som endres bilder visuelt. Jeg vil peke på det man gjør før behandlingen som også fundamentalt fjerner bildet fra en objektiv virkelighet: Man velger hvor og når bildet tas, og tar dermed et svært selektivt utsnitt av virkeligheten. Hva man tar med og utelater i bildet styres av fotografens ønsker for hvordan betrakteren skal oppfatte det fotografen så. Dette passerer gjennom linser som fordreier lyset og perspektivet slik at allerede når lyset treffer filmen/sensoren er bildet langt fjernet fra en objektiv virkelighet. Hjemme i godstolen velger man bildene som skal vises frem, og ikke. I alle disse leddene tas valg som fjerner fotografiet fra en objektiv virkelighet.

Et nærliggende eksempel er to ulike bilder etter attentatforsøket mot Trump: Det ene der han er oppreist, knyttneven i været, med et resolutt ansiktsuttrykk. Det andre der han ligger på bakken, blod på kinnet, omringet av livvaktene. Begge bildene er "virkelige" etter journalistikkens krav til sannferdighet, men de forteller helt ulike historier og er egnet til å frembringe ulike følelser hos betrakteren. Sistnevnte bilde forteller kanskje mer om hendelden, der det førstnevnte er regissert av en politiker som vet han ikke er alvorlig skadet, og vet at kameraene er der.

Et annet poeng jeg vil trekke frem er at jeg her snakker om bildet som et fortellende medium. I diskusjonen om bildet langs Einafjorden snakkes det mer om bildet som en estetisk fremstilling. Fokuset på bildet i seg selv stammer fra piktoralismen, en retning i fotografiet rundt 1900. Piktoralistene forsøkte egentlig å gjøre fotografi mer som maleri ved å fjerne det fra å fremstille virkeligheten. Veldig mye av moderne amatørfotografi ligner på piktoralisme i at bildene fremhever estetiske elementer fremfor et fortellende innhold. I en diskusjon av etterbehandling må man ha dette i mente fordi ideen om etterbehandling tilnærmet virkeligheten er meningsløst opp mot et piktoralistisk utgangspunkt. Jernbanefotografi har mer fellestrekk med dokumentarfotografi, men vi har en tendens til å ville fremstille tog på en noe romantisk måte i flotte landskap, og dermed står vi med et bein i piktoralistenes leir.

Tilbake til virkeligheten: Jeg mener dokumentarisk fotografi bedre speiler fotografens minne fra hendelsen enn en objektiv virkelighet. Fotografen velger hvordan et motiv skal huskes av seg selv og hvordan det skal oppfattes av andre gjennom alle valgene hen gjør. I etterbehandling kan de elementene i bildet fotografen vil vise frem fremheves, og andre elementer beskjæres vekk eller tones ned. Og sånn fungerer jo minnet vårt også, vi fokuserer på det vi vil huske, som hvor mye sol det var om sommeren før.

PS: Mitt generelle råd for etterbehandling er å ikke dra for hardt i i noen spaker. De beste bildene er ofte de der du ikke legger merke til etterbehandlingen.

Takk for interessant oppfølging, en oppfølging som jeg ikke begynte på, men som lå i sluttordene mine: "andre virkemidler som gjøres der og da bildet tas.". Du har vist dette på en utmerket måte i praksis i Norsk Jernbanekalender 2025 der du fikk boltre deg fritt (nesten, i hvert fall).