Mange mener at fyrlyktene langs denne strekningen, fra Mæl til Tinnoset over Tinnsjøen, er blant de glemte fyrlykter.

Navigasjonsinnretninger kan de også kalles. På strekningen fra Tinnoset til Mæl ble det satt opp ikke mindre enn 11 fyrlykter. 10 av dem er bevart – og er verdensarv i dag. Det var Hydro som gikk i gang med å montere fyrlykter i 1908. Selv om Tinnsjøen verken er fjord eller en åpen havstrekning, er den både smal nok og uforutsigbar nok til å by på utfordringer.

Her er en av dem

Tinnoset fyrlykt står ved innseilingen til Tinnoset og ble satt opp i 1939. Den er utført som et åttekantet 1,8 meter høyt fyr i støpejern og har en egen heiseanordning i rundjern for å heise opp gassflasker.

Interessant!

Da forstår jeg deg slik at dette var gassfyr, men ble disse ombygd siden til fyr med bruk av elektriske lyspærer basert på energi fra strømnettet? I fyrsammenheng skal det siste ha blitt prøvd ut fra 1920-tallet.

Er de i bruk fortsatt? Eller sagt på en annen måte, lyser de fortsatt selv om det ikke er trafikk der om natten?

Både Norsk Industriarbeider-Museum og Tinnosbanens venner omtaler disse på sine nettsider. På en av disse nevnes plasseringen av disse og på den andre nevnes det at disse var drevet av acetylengass.

Men jeg får ikke noe klart svar på det du spør om, men jeg har en fornemmelse av at de ikke lenger driftes, men bevares for museumsformål.