NRK har laget en artig sak der de ikke helt forstår hvorfor Miniatur Wunderland i Hamburg er en av Tysklands mest populære attraksjoner, samtidig som MJ-hobbyen i Norge er endt opp som en greie for eldre herremenn.

Og da kan vi jo spørre. Dør hobbyen ut fordi den utøves i innadvendte miljøer? Er kravet til perfeksjon blitt så høyt at det både er vanskelig og veldig dyrt å begynne med MJ?

Og satt litt i perspektiv: Frimerkehobbyen dør nå ut fordi folk ikke lenger bruker frimerker. Betalingskort vil ta livet av alle framtidige mynt- og seddelsamlinger.

Men togene kjører jo som aldri før og er tydelig til stede i moderne samfunn.

Lenke: NRK om modelljernbanehobby

Den amerikanske MJ-organisasjonen NMRA har et program som kalles MMR - Master Model Railroader. For å oppnå dette må
man kvalifisere seg både på bygging, drift og aktivitet i organisasjonen. Langt de fleste som oppnår hederen er eldre menn.
Kanskje det er først som pensjonist man har tid nok? Redaktøren av medlemsbladet er forøvig en kvinne.

Jeg tror du traff spikeren på hodet. Gamle innadvendte gubber med litt autistiske trekk, og som, skammer seg litt over å "leke med modelltog". Jeg tror mange betrakter oss som litt lettere unormale med utpreget hang til å henge oss opp i små detaljer, "usynlige for den gemene hob". Når vi ser på den oppvoksende slekten, er det skjerm i en eller annen form, som fenger. Mange av dem kan ikke finne ut av å skru en skrue inn i et trestykke uten å ødelegge både treet og skruen. Hvordan vi endrer dette, har jeg ingen anelser om. Kanskje en tur til Hamburg kan vekke noen tanker til live? Eller skal vi bare være mere åpne og fortelle om hva denne hobbyen gir av skaperglede, viten, trening i godt håndverk og stolthet over det samlede produktet: Modellbaneanlegget, som jeg / vi har bygget!?

Min erfaring etter seksti år som MJ-er, er at det i dag ikke er noen grunn til verken å skamme seg som voksen fordi man "leker med tog", eller la være å snakke fram hobbyen. Det var kanskje litt slik for en 30-40 år siden, men ikke idag. De aller, aller fleste voksne som om jeg har mått er både interessert i se på hva vi driver med, og synes det er interessant. Det går også an å få inn MJ-stoff i aviser (se lenka nedenfor (vet ikke om den er bak påloggingsmur)).

Lenke: Modelljernbane som allmendannelse - Adresseavisen 3.4.2009 - kronikk

Å sammenligne MiWu i Hamburg med en reportasje fra et Fremo-treff er virkelig å gå til de ytterste fløyene i denne hobbyen. Fremo er nemlig en lukket organisasjon med lukkede treff, der man må være påmeldt for å få lov til å nærme seg modulene som settes sammen til et treff. Innadvent, ja! Men ikke innadvent for de som deltar med tanke på "kravet til perfeksjon" som du nevner. For å delta er det ingen krav, utover å bli lært opp til å betjene en stasjon eller kjøre et tog. For å bidra med en modul, er det noen krav. Skinneoverkant 130 cm over gulvet er det viktigste, og til den geometriske formen på grensesnittet på modulene (flere å velge i). Det er også et ønske om et minimalistisk landskap som strøs med en anbefalt Woodland strø. OG ja, så visst vises det fram modellbyggingskunst av ypperste klasse, og det side om side med nybegynnermoduler. Man er velkommen lell.

Hvis du går til Facebook og ser på de mange MJ-gruppene der, er ikke mitt inntrykk at terskelen mht perfeksjon er generelt høy. Du finner alle perfeskjonsnivåer, og folk spør vekk om alt mulig, også helt grunnleggende ting som er typisk for noviser. Men selvfølgelig også det motsatte. Så jeg tror ikke perfeksjonismen er det enkle svaret på hvorfor deltagerne i denne hobbyen synes å eldes litt for fort.

Det er også lys i tunnelen. MJ-foreninger som våger seg på allmenne messer vil fort oppleve stor interesse for MJ. Selv var jeg med på en messe i Trondheim i vår, FinnFramFest, arrangert av kommunen for frivillige organisasjoner. Det var nesten trengsel rundt standen vår så lenge messa var åpen. Og det var de yngste som flokket seg mest rundt det lille demoanlegget vi hadde gående et par tog på hele tiden. Hadde vi hatt en junioravdeling i klubben, tror jeg vi kunne fått 50 medlemmer på flekken. Så vi har begynt å snakke om at vi kanskje nettopp for rekrutteringens skyld burde starte en junioravdeling. Men det krever et opplegg tilpasset alderen og noen som er villig og har evner til å drive den type indirekte MJ-virksomhet.

2. desember er det den internasjonale MJ-dagen. Sist falt det på en lørdag, og vi satt inn en kort notis på FB-gruppa "Hva skjer i Trondheim i dag" (el.l.). I løpet av 3 timer fikk vi 135 besøkende til klubben. Storparten var småbarnsfamiler og pensjonister.

Det store anlegget til Børresen i Gamlebyen i Fredrikstad er Norges svar på MiWu, og der kommer det mange besøkende. Så det skjer slike ting her også, ikke bare i Hamburg.

Men utfordringen er å omsette nysgjerrighet som finnes her og der, til at man tar skrittet over til å praktisere selv. Klubbene kan ha en misjon her.

Her er noen betraktninger fra en som sluttet med modelljernbane for snart 60 år siden:

De eldre står gjerne for perfeksjonismen innen hobbyene. Den perfeksjonismen er med på å gjøre det meningsfylt for den det gjelder, men den tiltrekker ikke så mange nye. Det er nok viktig også å representere bredden - dem som gleder seg med hobbyen med noe lavere krav til perfeksjon. Dette gjelder nok MJ såvel som jernbanefotografering og arbeid på verneverdige objekter.

Absolutt ening i det du skriver, Svein. Selv besøker jeg MJ-messen i Bergen hver høst med stor glede. Der vrimler det også av små og store barn i følge med fedre og bestefedre. Og for en glød av fascinasjon det er i øynene til mange av disse barna.

Så må vi huske at mange av disse barna er predisponert allerede, fordi de som små barn lekte med Brio-tog, senere kanskje Lego-tog og på skolen nok har hørt at tog er bra for miljøet.

Gjerne ender noen opp borte ved diskene til mj-forhandlerne, men etter å ha forhørt seg litt om priser og muligheter… Ja, for å si det enkelt: De begynte ikke med mj den dagen – og kanskje aldri. Men når det er sagt, så har inngangsbilletten til mj-hobbyen aldri vært veldig billig.

Og den blir egentlig ikke billigere heller. De fleste som driver med mj er voksne og har en grei økonomi. Derfor kan produsentene lokke med stadig mer sofistikerte modeller som er priset deretter. I tillegg har man laget et nesten kunstig krav om autentisitet, for eksempel å kjøre norsk i epoke III b.

(Mange av de som nå ureflektert betaler titusenvis av kroner for autentisiteten, kjørte gladelig et sammensurium av tyske modeller for noen tiår tilbake og var fornøyde med det).

Så er det også mitt inntrykk at å lage ting selv er tonet ned i forhold til å kjøpe ferdige produkter. I siste nummer av Eisenbahn Kurier er det en oppskrift på hvordan man kan forfine noen av husene i Auhagens «Schmidtstraße». Men hele denne forfiningen består egentlig av å kjøpe «kit» som kan monteres som innredning. Det vil si, i ett tilfelle laget artikkelforfatteren noe selv, ved hjelp av sin 3D-printer.

Jeg har et Trains unlimited-abonnement. Det gir meg også tilgang til absolutt alle utgavene av bladet Model Railroader. Slå opp i et hvilket som hest nummer fra for eksempel 1950-tallet. I hvert eneste nummer finner du oppskrifter på hvordan du med enkle midler og verktøy kan lage ting selv: et kullanlegg, en svingskive, et fungerende semaforsignal i skala O, eller – hvis du er flink nok med loddebolt og finmekanikk: Ditt eget damplok (må bare kjøpe motor, hjul og noen småting).

Et vesentlig budskap med alle disse oppskriftene og byggeveiledningene er at du lager noe selv, og det er billig.

Det får meg til å tenke at mj-hobbyen kanskje var gøyere før. Kravet til autentisitet var mindre, mulighetene for fantasi større og inngangsbilletten til hobbyen billigere.

Både du og Erik nevner dette med at kravet til autensitet var mindre før, og at perfeksjoniste er noe som gjelder der eldre. Min egen historie stemmer slett ikke med dette. Jeg tror jeg var mer perfeksjonist (nagleteller) som 25 åring enn i dag som 72. Det var et MJ-miljø i Oslo rundt NJK på 1970-tallet som nettopp etterspurte det korrekte. Vi fikk god hjelp av Steinar Jeppestøl fra Nord-Sørlandet - se bare i H0-fortegnelsen og hans bidrag der (fred være med hans minne). Kanskje var det kombinasjonen av NJK og 1:1-interessen som gjorde oss til nagletellere. Finn Moe og NMJ sprang vel ut av dette miljøet.

Ja, Svein, jeg tror du har rett i at nagletelling var en yndet sport på 70-tallet, men sporten er stadig levende. Det ser jeg, når jeg besøker MJ-forretninger her i Nordsjælland, hvor jeg bor. Ofte kommer NIKON-lupen frem og påskrifter og nagler granskes. Det, som slår meg er at det omdømmet, som skapes av denne detaljefokuseringen i stor utstrekning jager bort folk, som kanskje kunne være interesserte i å investere i denne hobbyen. Nå skal jeg ikke være hellig. Jeg kan da også telle nagler og jeg kan også konstatere at en ellers fremragende norsk modellbanefabrikant har satt feil boggier under BM88. Men det er underordnet for helhetsinntrykket av et vel utført modellbaneanlegg, der man kan kjenne igjen deler av miljøer fra sin barndomsby eller bygd. For så begynner vi å snakke om å skape illusjon, funksjon og innlevelse. Klarer vi å få til dette, er det sjanser for å få hektet på nye aspiranter til hobbyen. En helt annen ting er at det er vanskelig å få unge til å gå inn i håndverksfag og tekniske fag i nødvendig omfang til at samfundet kan fortsette med å fungere tilfredsstillende. Akkurat her er det Sveins erfaring med Brio-tog blir viktig. Det er faktisk i barnehagen interessen for å bygge noe og få det til å fungere skal starte. Kanskje er det her vi skal prøve å fokusere og skape en motivasjon hos pedagogene til å "leke med tog" som avsett til kreativ og konstruktiv funksjonell tenking? Etter hvert vokser de til og har Brio-grundlaget med i bagasjen. Det kan bli vår sjanse til å bringe hobbyen videre til de neste generasjonene.

Det, som slår meg er at det omdømmet, som skapes av denne detaljefokuseringen i stor utstrekning jager bort folk, som kanskje kunne være interesserte i å investere i denne hobbyen.

Tja, mon det? Min erfaring når "vanlige folk" møtes med MJ, så er det ofte nettopp de scenene som skaper gjenkjennbarhet som folk stopper opp ved og fascineres av.

Jeg husker en gang på et Fremotreff i Arendal og jeg skulle hentes av en venn fra studietiden og arbeidslivet jeg skulle overnatte hos som "slapp inn" til anlegget og oppdaget at noen hadde bygget modell av den stasjonen han brukte som skoleelev når han skulle fra Froland til Arendal. Modellen var nemlig perfekt i den forstand at en rekke detaljer var gjenskapt i 1:87, blant annet en støttemur ved stasjonen. "Den muren har jeg klatret opp på mange ganger for å nå toget!" utbrrøt han i begeistring over gjenkjennelsen. Samme MJ-gjengen i Arendal har også bygget en tro kopi modell av den scenen i Olsenbanden med et lite bilopphuggeri som starter med at en enorm betongklump slippes ned for å flattrykke biler som skal kondemneres. "Alle" som kjenner Olsenbandefilmene gjenkjenner umiddelbart scenen og stopper opp og fascineres av hva det går an å få til i MJ. For å få til nettopp det som vekker positiv oppmerksomhet fra de som ikke allerede er MJ-ere, må det en viss grad av perfeksjonisme til. Det er da det svinger.

Så er det selvsagt de som tenker "slikt kan jeg aldri få til", og går bedrøvet bort. Men vi må ikke la det bli hele historien.

I MJ-klubb-sammenheng er det da viktig og ønske velkommen alle som er interessert, og gi dem muligheter til å utvikle MJ på sin måte. (Se Finn deg selv som MJ-er). Vi hadde en periode i TMJK der lista ble lagt høyt på en ikke-inkluderende måte, og medlemstallet raste fra 50 til 10. Så faren ved gal perfeksjonisme er der. Så la vi om, og sørget for at alle fikk oppgaver de var fornøyd med. De som ville fikk sin teig på anlegget som de skulle ha ansvar for å utvikle. De fikk tips underveis, og oppmerksomhet og ros, og plutselig hadde vi noen som hadde utviklet sitt felt på en måte langt over gjennomsnittet. Learning by doing and reflection (Dewey). Jeg tenker da særlig på han jeg kaller "gartnern", som viste plutselig en måte å plassere trær og busker som hevet nivået fra "greit" til "du verden! Sånn er det i virkelighetens verden.". Medlemstallet er sakte på vei oppover igjen, men det viktigste er at de aller fleste av de som kommer nå, er aktive og gjør noe, mens det i perioden med 50 medlemmer var få av disse som møtte opp og av de som kom var det mest prat i sofaen og et fåtall som bygde på anlegget. Jeg tror vi nesten har fått gjort mer på anlegget de 2-3 siste årene enn de 10 foregående.

Det du nevner med stasjonen og muren, som ble kjent igjen, men i 1:87, er jo nettop det, som kan motivere noen til å starte med modellbygging generelt og MJ spesielt. Men hvis de møter en skare av perfeksjonister med små sosiale kompetanser, føler de seg utenfor og vil fort finne andre interesser. Det, som dere har klart i TMJK, er å inkludere de nye, slik at de har funnet deres egne sterke sider og utviklet kompetanser på disse områdene. Og det er akkurat det, vi skal prøve å få til å spre seg til så stor del av vårt interessefellesskap som mulig. Og de nye må gjerne være unge, så det er litt fremtid i dem. Jeg har ganske ofte fundert over hvordan MJ-butikkene kan overleve, hvis det ikke er flere kunder i gjennomsnitt, enn dem jeg observerer fra gang til gang. E-handel er nok det, som holder dem i live. I den hedengagne MJ-butikken Amundsen Hobby hadde de et ganske stort HO-anlegg i baklokalet. Kanskje kan det være en måte å vekke / fastholde interessen, hvis kundene kan se et anlegg utvikle seg i tilknytning til butikken? Det er jo ofte her vi garvede utøvere finner inspirasjon når vi går og snuser rundt i forretningene og finner f.eks. et fint diorama, som er laget i butikken. Den som har laget kunstverket er som regel mere enn villig til å fortelle hvordan det ble skapt. Men det krever lokaler av en viss størrelse og dermed god økonomi for å drive.

Er det virkelig en slik skare av perfeksjoner der "ute" blant MJ-folk? Da vi startet opp det siste anlegget i TMJK i 2007, var det nettopp mange på folk som i det hele tatt ville bygge selv. Det virket som fleste MJ-ere bare kjøpte og samlet på modeller av lok og vogner. Arm chair modeller, kaller ved amerikanerne disse.

Men det er mulig at forholdene i Danmark er annerledes enn her.

Jeg tror denne problemstillingen har to, delvis overlappende, sider: Den ene er praktisering av modelljernbane som hobby, den andre er den organiserte delen av hobbyen i MJF, NJK. FREMO og klubbene. NRK-saken og det meste av debatten her omtaler egentlig bare siste del.

Den organiserte delen av hobbyen tror jeg kommer til å dø ut helt i løpet av 10-20 år, eller endres totalt.
MJF er redusert til en bladutgiver. Jeg gav opp håpet om at MJF kunne gjøre noe mer positivt for hobbyen etter en mildt sagt tonedøv 8. mars-markering for noen år siden, fulgt av en begredelig debatt på Facebook.
Klubbene kan være et håp, men jeg frykter de ikke klarer å utvikle varige sosiale miljøer utover gutteklubben grei. Jeg har selv møtt kald skulder når jeg prøvde å besøke en MJ-klubb som 19-åring, og har hørt tilsvarende historier fra flere av mine jevnaldrende (nå i 30-åra). Dersom MJ-klubbene ønsker flere må de bygge en kultur for å ta i mot folk og la dem få prøve seg.
FREMO er et positivt tiltak som også er med på å lage aktivitet i klubbene som deltar. Problemet her er å få nye medlemmer til å skjønne greia uten at de må være med på treff. For å komme på treff må du gjerne stupe i det med begge bein, sette av en langhelg, betale reise og overnatting, for FREMO-formatet innbyr ikke til publikum. Her vil jeg berømme Salten MJK for å vise FREMO til Bodøs befolkning ved å ha åpne publikumsdager uten trafikkspill.

En elefant i rommet er alle konfliktene som har vært i MJ-miljøet oppigjennom. Det er utrolig hvor mye intriger voksne folk kan lage rundt å leke med tog. At folk ikke helt ser poenget med å være med i et sånt miljø skjønner jeg godt.

Så er det den uorganiserte delen av hobbyen som de aller fleste tilhører. Facebook-gruppen "Modelljernbane for moro skyld" har 6200 medlemmer, tre ganger så mange som NJK (finner ikke åpne tall for MJF). Det er antagelig mange flere der ute som diller med modelljernbane i ulik grad, og som aldri setter sin fot i en klubb. Men de handler i hobbybutikkene, og går kanskje på messer. 1140 personer var på MJ-messen i Bergen i fjor. Er det virkelig tegn på en hobby som dør ut?

På internett ser jeg at miljøet for bygging og modellering øker, både innen miniatyrer, cosplay, replikaer, spillverdener og så videre. 3D-modellering har fenget mange, og det har også gitt opphav til flere småskalaprodusenter innen MJ spesifikt. Innenfor dette kan mindre, uformelle miljøer komme til der folk med samme interesse inner hverandre. Informasjon er mer tilgjengelig nå, og behovet for MJF og klubber som læringsarena er derfor mindre.

Jeg tror derfor modelljernbane som hobby har en fremtid, men den organiserte delen har jeg mindre tro på.

Dette var et tankevekkende innlegg jeg på mange måter kjenner meg igjen i. Nå forteller Svein i et innlegg lenger oppe at de i Trondheim har tatt visse grep for å ivareta nye folk som dukker opp. Det er veldig bra.

Men andre steder er vel faren hvis du kommer som ny, at du blir møtt med et: - Å hei, kjekt du kom. Men etter noen minutter fortsetter hver og en med sine ting, og de gjenopptar den samtalen de hadde siste de møttes. Jeg har all respekt for NJK-Bergen sin messe og mj-aktivitet, men jeg har aldri sett at de har gjort noe for å invitere andre i lokalavdelingen inn til seg. De fremstår som et lukket miljø.

En del godt voksne med analoge interesser tenker gjerne desillusjonert at ungdommen uansett er en tapt generasjon til dataspill og annet digitalt tøys. Men mange steder gjærer anti-digitale interesser og miljøer.

Ta en tur innom nærmeste Outland-butikk og se selv. Det er enorme butikklokaler som utelukkende selger analog moro, til fortrinnsvis større barn og unge voksne (og sånne som meg); tegneserier, figurer, modeller og et ufattelig univers av brettspill. De har også nå et kolossalt utvalg av maling for modeller.

Hadde jeg vært mj-produsent eller -forhandler, ville jeg har nærmet meg dette kundegrunnlaget. Dog ikke med «13 NYE VOGNER med HARMONIKA belg» (toppoppslag hos nmj.no akkurat nå), derimot modelltog som egger fantasi, spenning og skapertrang.

Det flotte med dagens modelljernbane er at den kombinerer mulighetene til å skape noe selv, som man også lett kan kombinere med digitale ferdigheter. De virkelig store og avansert brettspillene ligger i pris ikke langt unna et nybegynnersett i mj. Med på laget kan man få foreldre som bekymrer seg for skjermtid. Kanskje også foreldre (her må jeg kanskje si fedre) som også synes dette er gøy, og som har penger til det.

Der jeg vokste opp på Mariero utenfor Stavanger på 70-tallet var det en tre-fire store modelljernbaneanlegg vi visste om i husene i nabolaget. Disse ble alle bygget og drevet av fedre og sønnene deres. Det hendte at jeg, som kun hadde en teppejernbane, fikk komme inn og se på disse anleggene, vist fram med stolthet, og kanskje prøvekjøre litt under kyndig oppsyn.

Men andre steder er vel faren hvis du kommer som ny, at du blir møtt med et: - Å hei, kjekt du kom. Men etter noen minutter fortsetter hver og en med sine ting, og de gjenopptar den samtalen de hadde siste de møttes.

Jeg erfarte følgende nylig i TMJK:

En interessert sendte oss en e-post og spurte om det var mulig å komme innom på en byggekveld (tirsdager). Jeg (er leder for TMJK) svarte at det var mulig. Vedkommende dukket opp som avtalt, og som leder følte jeg meg forpliktet til å ta han med på en runde rundt anlegget og vise ham hva vi drev med, og ikke minst snakket om hvordan de ulike medlemmene gjerne fikk hver sin teig på anlegget som de hadde fått ansvar for. Men jeg skal innrømme at jeg fikk nettopp den tanken som du beskriver: "Nå burde jeg gjort andre ting på anlegget i stedet for å gå her å bruke tid på å vise fram anlegget". Men jeg lot det bli med tanken, og ikke lenge etter dukket det opp et par andre medlemmer av den mer sosiale typen enn det jeg av natur er. Vedkommende ble flere timer på klubben, og to dager senere kom det en ny e-post der han takket for at jeg hadde tatt meg tid til å vise ham anlegget. Han spurte samtidig hvordan han kunne ble medlem selv om han bodde ca 20 mil unna. Så to uker senere dukket han opp på nytt og sa at nå hadde han betalt fullt medlemskap og stakk innom et par timer på vei til noe annet.

Du verden hvor viktig det var at jeg hadde brukt den halvtimen eller hva det var for å gi ham full oppmerksomhet. Kanskje ville vi ikke fått det medlemmet om jeg bare han føyset ham videre med et eller annet "Du får se deg omkring og spørre hvis det er noe" og jeg hadde fortsatt med mitt.

Interessante tanker!

Du snakker om alle konfliktene i MJ-miljøet. Jeg har vel erfart noe slike rundt MJF for noen år siden, men usikker hva du ellers sikter til? Men det er kanskje ikke lurt å grave fram gammelt gruff. Men hvis det er MJF og skuffelsen du også nevner fra 8 år tilbake, så er kanskje en landsomfattende forening for noe som meget vel kan utøves fullt og helt som enkeltpersoner hos seg selv, noe av det vanskeligste man kan drive/forvente noe av skal fungere optimalt. Kanskje er utgivelsen av et tidsskrift det eneste som er bærekraftig?

Derimot vil jeg tro lokale klubber har en helt annen misjon og mulighet, nettopp fordi den er lokal nok til at folk kan møtes jevnlig. Men der er det nok helt riktig som du sier at disse overlever/vokser/kan bli til i den grad de har en skikkelig håndtering av folk, ikke minst interesserte nykommere.

Klubbene mener jeg har et tilbud som ingen andre har (bortsett fra noen få svært rike som kan investere i klubblignende anlegg privat), nemlig muligheten for å kjøre på et anlegg av en størrelse langt utover det som de aller fleste kan få til privat og på egen hånd. FREMO er en variant innenfor denne kategorien. Fordelen med FREMO er at man kan sette sammen modulene til et grenseløst anlegg, og anlegg som endrer seg fra treff til treff. Ulempen med FREMO er at treffene skjer sjelden og at det er ikke ubetydelige kostnader knyttet til deltagelse, slik du også skriver om.

I TMJK har vi erfart at jevnlige kjørekvelder på anlegget vårt trekker mange flere enn de faste medlemmene, nettopp fordi her kan folk få brukt sine ofte ellers nedpakkede (eller vitrineutstilte) lok og vogner. Nå har vi også laget Fremo-utløpere fra anlegget slik at vi kan arrangere et mindre FREMO-treff også. Vi håper vi kan få til det til høsten.

Tilbake til de nevnte stridighetene i MJ-miljøet. Det kan hende du tenker på jevnlige diskusjoner/spørsmål om de to konkurrerende systemene Märklin og "resten". Da jeg var redaktør for MJ-bladet (2016-17) reiste jeg rundt og besøkte klubber og lagde reportasjer. Det slo meg da at flere av de største klubbene hadde "løst" systemkrigen ved å lage klubbanlegg som tillot begge systemene. Jeg tenker da på Horten, Stavanger og "Pensens Venner" ved Ålesund. Særlig interessant synes jeg Stavangerklubben ordnet seg med et to-etasjes anlegg de 2-skinne holdt til i nivå 1 og 3-skinne i nivå 2. Så hadde de en fellessatasjon der man kunne komme med en vognslerke fra nivå 1, bytte lok til 3R og så kjøre vognslerka videre på nivå 2. Genialt! Dette krever imidlertid god plass, hvilket også de tre nevnte klubbene har, særlig Pensens Venner.

Jeg tror derfor klubbene har en god fremtid, men de må innrette seg slik at de ikke støter bort, men inkluderer de som snuser på en. Ut fra egne erfaringer tror jeg det i slike klubber går an å kombinere perfeksjon og romslighet ved å ikke kreve at lista skal ligge like høyt for alle aspekter ved et klubbanlegg. Da er det lurt om perfeksjonistene også evner å begeistre/inspirere de andre i steden for å snakke ned ikke-perfeksjonistene eller de som er perfeksjonister på andre områder. MJ er som jeg har sagt mange ganger enn hobby som kan inkludere så mange ulike aspekter at vi alle kan få ha vår teig og trives og vokse i.

"Du snakker om alle konfliktene i MJ-miljøet. Jeg har vel erfart noe slike rundt MJF for noen år siden, men usikker hva du ellers sikter til?"
CF sikter nok til et klassisk amerikans pinup-bilde av en lettkledd dame som leker med modelltog som ble postet på modelljernbaneforeningens facebookside på kvinnedagen (var det 2023?) med en gratulasjon med kvinnedagen.

Dette klassiske bildet falt noen tungt for brystet og de følte seg tydeligvis kraftig fornærmet på det motsatte kjønns vegne. Slenger du så inn et par mann med et noe "gammeldags" kvinnesyn og litt friske uttalelser så var sirkuset i gang for å sitere Øystein Sunde

Jeg siktet til konfliktene på midten av 2000-tallet i hovedsak. Jeg var 17-18 år den gang og fikk vel ikke det beste førsteinntrykket av foreningen og den aktive medlemsmassen den gang...

8. mars-markeringen til MJF i 2022 (?) viste bare hvor langt de har å gå for å henge med i sin samtid. Jeg viste bildet til min kjære, hennes respons var "hvorfor er du med i den gjengen der?". Så da allokerte jeg kontigentkronene til andre poster i MJ-budsjettet og har levd godt siden.

"Jeg siktet til konfliktene på midten av 2000-tallet i hovedsak. Jeg var 17-18 år den gang og fikk vel ikke det beste førsteinntrykket av foreningen og den aktive medlemsmassen den gang... "

Nå vet ikke jeg hva du har opplevd. MjF har jo hatt 12-1500 medlemmer fordelt over hele landet så jeg antar det er begrenset hvor mange av dem du kan ha møtt.

For egen del startet jeg i Horten modelljernbaneklubb som 15-åring og ble veldig godt mottatt der. Lærte mye grunnleggende opp gjennom årene der. Tok vel bare et par år i klubben før jeg begynte reise på MjFs messer i Oslo og der kom i kontakt med ennå flere hyggelige modelljernbanebyggere og entusiaster.
Så var det vel starten/midten av 90-tallet som det ble et lite "opprør" mellom daværende styre på den ene siden og de større klubbene som sto samlet på andre siden for å få justert vedtektene slik at det skulle bli større fokus på modelljernbane i Norge og mindre "representasjon" av MjF på utenlandske messer. Jeg var en av klibbrepresentantene i det arbeidet og datt etter hvert inn i en varamedlemsjobb i styret noen år. Selv om det var uenighet om veivalg og tankegang der så var alle på begge side fortsatt like gode venner etterpå

Anyway - poenget er at jeg helt fra jeg var "liten" har blitt godt mottatt både i lokale klubber og i MjF-miljøet. Jeg tror derfor oppfattelsen man får når man kommer inn døren en ny plass henger vel så mye sammen med ens egen personlighet og innstilling/forventning som med det miljøet som befinner seg på den andre siden av døren man går inn gjennom.

"En elefant i rommet er alle konfliktene som har vært i MJ-miljøet oppigjennom. Det er utrolig hvor mye intriger voksne folk kan lage rundt å leke med tog. At folk ikke helt ser poenget med å være med i et sånt miljø skjønner jeg godt."

Nei, når man ser som du er inne på den latterlige diskusjonen som dukket opp etter 8.mars hvor noen på død og liv skulle lage et stort hysteri ut av å føle seg fornærmet på andres vegne over et klassisk pin-up bilde er det ikke rart det blir krig i verden.

"Men de handler i hobbybutikkene, og går kanskje på messer. 1140 personer var på MJ-messen i Bergen i fjor. Er det virkelig tegn på en hobby som dør ut?"

Bergensmessen har i sine glansdager hatt langt over 2000 besøkende så 1100 er mer enn en halvering av besøkstallet i løpet av få år.
Og av de 1140; hvor mange var egentlig modelljernbaneentusiaster og hvor mange var vanlige familiefolk som tok turen fordi det var en billigere helgeunderhokdning for barna enn en tur på lekeland eller McDonalds? Ser du bort fra medlemmene i arrangørklubben tipper jeg kanskje 100 av de 1140 besøkende var modelljernbaneentusiaster. Hvor mange startsett ble solgt og hvor mange starter med hobbyen etter ha besøkt en slik messe er vel det som må måles om man skal få en pekepinn på rekruteringen
Jeg har deltatt på utallige messer rundt omkring i snart 35 år. En messe på jæren for få år siden var en fascinerende opplevelse i så måte; arrangøren kunne melde om besøksrekordog naturlivis tilhørende flotte billettinntekter til klubben, mens forhandlerene kunne la butikkstandene stå nærmest ubevoktet og rusle rundt og prate med hverandre fordi alle som var der var rene besøkende som gikk med hendene godt plantet i lommene og trolig valgte en modelljernbanemesse til 50,- i stedet for f.eks. fotballkamp eller kinotur den helgen (dårlig økonomi og oljenedtur, lurer på om ikke det var 2022 ?)

"Jeg tror derfor modelljernbane som hobby har en fremtid, men den organiserte delen har jeg mindre tro på.

Jeg har faktisk mer tro på den organiserte delen enn på tilfeldige facebookgrupper etc. Det er i klubbmiljøer nysgjerrige kan få se og prate med de som driver hobbyen i praksis. Det er viktig for utviklingen i miljøet å ha slike møtesteder hvor man fysisk kan treffe likesinnede, og for manges del vil det trolig være enklere å være aktiv i hobbyen om man er del av et slikt fellesskap enn om man skal bruke tid og plass hjemme blant unger, små leiligheter og andre hverdagslige utfordringer.

Jeg er enig at det hadde vært best om klubbene var aktive og i utvikling, men jeg konstaterer at utviklingen er i motsatt retning og jeg frykter det ikke tas grep for å snu trenden, med enkelte hederlige unntak som nevnes i tråden. I tillegg til å utvikle hobbyen er klubber viktige for sosial tilhørlighet.

Eksemplet mitt med Facebook-gruppen var for å påpeke at det sitter 6200 personer der ute med interesse for modelljernbane, og kun en brøkdel av dem er organiserte. Nå som jeg har MJ-bladet for hånden kan jeg se at opplaget var 1100 eks til nr. 3/2021 (siste jeg fant i farta), så medlemstallet i MJF er under det. I 2000 var opplaget 2200 eks., så medlemsmassen er antagelig halvert siden den gang. På samme tid har 26 aktive klubber blitt til 20, så det ser ut som de lokale holder bedre stand.

"Jeg er enig at det hadde vært best om klubbene var aktive og i utvikling, men jeg konstaterer at utviklingen er i motsatt retning"

Jeg kunne godt tenke meg å få høre hvilke fakta du baserer den konstanteringen på?
Meg bekjent er det sprudlende liv i klubbene både i Østfold (Gleng), Horten, Drammen, Asker, Mjøsregionen, Bergen Trondheim og Bodø. Jeg er litt usikker på aktivitetsnivået i selve Stavanger modelljernbaneklubb, men vet det er et aktivt miljø i området tilknyttet Varatun hvertfall.
Den eneste plassen som vel er borte er den lille gruppen "tøff-tøff" i Heggedal?

Så igjen; hvilke fakta baserer du påstanden om at klubbene ikke er aktive og i utvikling på?

Når det gjelder MjF så gikk nok helt klart medlemstallet ned en god del for noen år tilbake når utgivelsen av mj-bladet var høyst variabel både i kvalitet og regularitet. At opplaget på bladet derfor er ganske rdusert er nok naturlig men jeg tror ikke hele reduksjonen kommer av redusert medlemstall. En del av reduksjonen tipper jeg kommer av at man nå velger å ha atskillig færre blader på lager for fremtidig salg eller innmeldingsbonus til nye medlemmer. Kostnadene ved trykking har nok skutt i været de siste årene og vært medvirkende vil jeg tro.

Nå har ikke jeg så mye føling med klubbmiljøet i Norge, siden jeg har bodd i Danmark de siste 51 år. I Danmark ser det ut som DMJU (Dansk Model-Jerbane-Union) stadig fungerer og arrangerer store MJ-messer forskjellige steder i Danmark, hvor de forsjellige klubbene innenfor unionen utstiller og promoverer hobbyen parallelt med at forhandlere og private også har standplasser på messene. Covid-19 pandemien gjorde et avbrekk i dette, men jeg håper aktivitetene tar seg opp igjen. Det ble i hvert fall ikke solgt mindre MJ og annet hobymateriell under pandemien, snarere tvert imot. Noen fortalte om doblet omsetning. Så noe liv er det i hvert fall i Danmark. Men det er en stor overvekt av gamle gubber, som meg selv, hvor best før datoen forlengst et passert, som tilsynelatende er aktive. Det ser jeg både på messene og i MJ-butikkene. Her møtes vi, som vokste opp med rasjoneringskort rett etter Anden Verdenskrig og med importforbud av unyttig leketøy. På et eller annet tidspunkt holder våre MJ-hjerter opp med å slå og det gjør hobbyen og kanskje veteranbanemiljøet også, hvis vi ikke klarer å lokke flere unge og middelaldrende inn i våre mere eller mindre lukkede miljøer. Er det noen som har en idé om fordelingen av MJ-bransjens omsetning via nettbutikene i forhold til fysiske forretninger? Har bransjen noen forestillinger om aldersfordelingen på disse to omsetningsformene? Med viten om dette, kan vi bedre se hvor innsatsen for å styrke hobbyen bør settes inn. Men uansett, så skal vi åpne våre korslagte armer og løfte vårt innadvendte blikk og invitere alle dem, som kan tenkes å kunne bli ramt av MJ-virusen innenfor i verdens mest allsidige og interessante hobby. Svein Sandos skildring av hvilken motivasjon hobbyen kan gi for å tilegne seg nesten alle mulige ferdigheter og vitenområder rummer forklaringen på hvorfor denne hobbyen gir så stor skaperglede, men kanskje også avsettet til hvilken utdannelse man tar.

At antallet klubber er redusert fra 26 til 20 i årene jeg nevnte taler for at utviklingen går i feil retning selv om enkeltklubber heldigvis går godt. Tøff-tøff MJK er ikke en del av disse tallene da vi (jeg sitter vel fortsatt i styret...) kom og gikk innenfor perioden.

Egen opplevelse med å komme inn i klubber, og det jeg har hørt fra andre, at de ikke kom innenfor den sosiale dørterskelen i sin lokale klubb, forteller meg at det går i feil retning.

Samtidig er det jo ikke helt mørkt: En rekke klubber som nevnes her har gode og stabile medlemstall, om enn demografisk begrenset. Gubberud MJK står ikke på MJF sin liste, men er en liten gjeng som møtes rundt togbordet og reiser på alle messer på Østlandet. Fremo-klubbene rundt i landet er aktive og utenompandemi har det vært årlige treff i Norge.

"At antallet klubber er redusert fra 26 til 20 i årene jeg nevnte taler for at utviklingen går i feil retning selv om enkeltklubber heldigvis går godt. Tøff-tøff MJK er ikke en del av disse tallene da vi (jeg sitter vel fortsatt i styret...) kom og gikk innenfor perioden.
Egen opplevelse med å komme inn i klubber, og det jeg har hørt fra andre, at de ikke kom innenfor den sosiale dørterskelen i sin lokale klubb, forteller meg at det går i feil retning. "

Antall klubber som jeg antar du henter fra Mj-bladet sier vel gentlig ikke så fryktelig mye om utviklingen den senere tid med mindre man samtidig går inn og ser på utviklingen i medlemstall i de enkelte klubbene.

Og når det gjelder opplevensen av å komme inn i en klubb så er jo det og en opplevelse hvor mange faktorer spiller inn.
Forsøker man f.eks. som "engasjert norsk-kjørende nagleteller" å komme inn som ny medlem i en klubb som bygger og kjører alt medlemmene måtte ønske på et europesik utseende anlegg, eller man som Märklin-entusiast forsøker seg i en klubb som utelukkende kjører norsk 2-skinnedrift er det jo forståelig at man kanskje opplever seg noe kjølig mottatt av hvertfall noen av de eksisterende klubbmedlemmene.

Men; det betyr ikke at det er noe galt med utviklingen i miljøet. Det betyr bare at man her som alle andre steder i samfunnet av og til får en kollisjon mellom ulike personkjemier som kanskje ikke går så godt overens.

For meg er hvertfall de eksemplene og tallene du viser til alt for svake og usikre til at jeg opplever det som noe brukbart bevis på at din påstand om at utviklingen går i feil retning.

"Fremo-klubbene rundt i landet er aktive og utenompandemi har det vært årlige treff i Norge. "

De norske klubbene/gruppene innen FREMO er faktisk mer aktive på utenlandske treff enn på treff her hjemme. 2-3 ganger hvert åre transprteres det moduler fra Norge til treff i Danmark og Tyskland. Bl.a. skal det nå i høst 60-70 meter moduler fra Norge til et 80-tallstreff i Danmark.
Det er ikke fordi gruppene ikke ønsker å få til noe her i landet men fordi det har vist seg vanskelig å finne passende lokaler til levelige leiepriser her hjemme.

Hvis vi skal konkurere mot fotball, biler, gaming etc blant de yngre. Åssen ska vi klare å snu trenden?? Åssen kan vi få rekruttert nye modelljernbane interesserte? Bjørn Steinar

Et svar er synlighet. MjF må komme seg tilbake dit foreningen var for noen årtier siden; som en aktiv støttespiller for å få arrangert messer hvor besøkende kan få komme og oppleve modelljernbaneanlegg

MJ er synlig nettopp i MiWu i Hamburg og i Norge også i Gamlebyen i Fredrikstad og vel også på Teknisk museum i Oslo som så vidt jeg har forstått har fått restaurert og satt i drift det såkalte Industrianlegget som ble bygget den gang NTM var på Helsfyr. Brukes disse stedene, og da tenker jeg på i Norge, til å gi tilbud om hvordan komme igang selv med MJ, informere om MJ-klubber ikke bare lokalt med også nasjonalt? Og hvis det er slike linker, hvordan er klubbene forberedt på at det kan komme ny-interesserte? Og hvordan er klubbene forberedt og villig til å henvise interesserte til andre MJ-klubber som ligger geografisk nærmere de som måtte komme innom slik?

Dette vil vel være en oppgave primært for MJF å organisere. Et av formålene med MJF er i følge vedtektene § 2e: "Spre informasjon og kunnskap om alle former for modelljernbane og tilbehør, og arbeide aktivt for å rekruttere flere til hobbyen og foreningen".

Det pågår en lignende diskusjon på MJFs forum som her, men den har for tiden avsporet i en diskusjon om hva slags MJ som er verdig til å regnes som MJ og om MJF som forening har en fremtid.

Var inne og kikke på MJF forum og diskusjonen der. Men som ikke medlem, kan man ikke se svarene fra "Tog", som representerer MJF. For øvrig virker diskusjonen temmelig fruktesløs og tegner ikke godt for MJF´s fremtid. Ut fra utviklingen i innleggene, kan man jo regne ut omtrent hvordan svarene var fra "Tog". For noen år siden prøvde jeg å bli medlem av MJF, men intet virket i innmeldingsprosedyren på nettet, så de fikk ganske enkelt fingeren. Med en slik adferd fra det organet som skulle samle og koordinere arbeidet med å styrke MJ-hobbyen, ser det temmelig mørkt ut for bistand fra den kanten. Helt opplagt at utskifting i toppen er nødvendig, hvis foreningen skal ha en fremtid. Og så er det viktig at alle, som har ideer til løsninger på hvordan vi kan lokke yngere folk inn i flokken, kan komme til orde. Ofte er det kombinasjonen av ideer, som løser problemene, selv om hver enkelt mener at deres idé er løsningen på den hellige gral. Viktig er det i hvert fall å skape en større aksept og bevisthet utenfor MJ-flokken, at MJ ikke er et symptom på et mentalt avvik, som noen ignoranter antyder, men derimot at det er en hobby, som skaper innganger til utrolig mange ting og kan berike både utøverne og deres omgivelser i mange tilfeller. Hva med å prøve på å promovere hobbyen via NTM og NJM i en eller annen form? Siden NMJ ikke fungerer, så er vel "Stasjonen" det forum, der de stadig levende klubbene kunne bruke til å skape kontakter seg imellom og avtale hvordan man kunne koordinere fremstøt til NTM og NJM. Videosekvenser fra klubbanleggene i tilknytning til MJ-anlegg på museene kunne være en mulighet.

Det later til at brukeren "Tog" har endret alle sine innlegg i dag og fjernet teksten hen opprinnelig skrev. Det jeg leste før det ble fjernet var hverken konstruktivt eller opplysende, så du har ikke gått glipp av noe.

Ellers er jeg enig i mye av det du skriver. MJF er jo i en særstilling til å ta tak i dette. Etter generalforsamlingen i 2019 var jeg med på et seminar som MJF arrangerte med andre representanter fra klubbene. Det var et veldig godt seminar som det kom mye bra ut av, men ingenting ble fulgt opp som var synlig for medlemmene.

Foreningen har lenge hatt bladutgivelse som sin hovedgesjeft. Det er selvfølgelig viktig, men kan ikke alene oppnå foreningens formål.

"Tog" i den diskusjonen er nok ikke noe representant for MjF som forening. Usikker på om vedkommende i det hele tatt er medlem av foreningen.

Uansett har vedkommende slettet sine innlegg i diskusjonen nå så ingen får sett hva vedkommende opprinnelig skrev.

Ellers er det ikke tvil om at MF har hatt problemer de senere årene med å få engasjerte medlemmer til å påta seg styre/administrasjonsjobber. Heldigvis ser den biten noe lysere ut nå. Har observert en tilstedeværende representasjon fra foreningen på flere messer siste par årene og det sies at medlemstallet er økende igjen

Industrianlegget på teknisk museum har kanskje sin historiske verdi, men er vel knapt noe å juble for som promotering for modelljernbane som hobby. Derimot så har teknisk museum et 24m2 stort rent modelljernbaneanlegg (med mulighet for kjøring av faller car system) som er bygget av Horten modelljernbaneklubb for rundt 20 år siden på bestilling fra daværende Horten Bilmuseum og etter nedleggelsen der ble kjøpt av Teknisk museum (https://www.vartoslo.no/arnsten-linstad-frode-meinich-hele-oslo/ny-modelljernbane-apnet-pa-teknisk-museum-34-ar-etter-at-den-forrige-banen-ble-skrotet/114735)

Jeg var med på byggingen i klubbens regi, drev vedlikeholdet på anlegget når det sto på bilmuseet og assisterte ved demontering der og oppmontering/idriftsetting på teknisk museum men vet ikke hvordan de benytter anlegget nå

Når det gjelder MjF så har vel diskusjonene om foreningens eksistens pågått i årtier og foreningen har jo dessverre i de samme årtiene fungert nærmest som en bladutgiver. Nå i det siste har det blitt litt mer engasjement i foreningen med nytt blod i styret og foreningen er nå hvertfall representert på det som er av messer rundt omkring med vervemateriale og LGB-tog som de yngste kan få leke med