Ålreit, overskriften er kanskje litt i overkant. Det var ikke direkte museale aktiviteter vi bedrev på Sørumsand i dag, men vi brukte iallefall musealt materiell og infrastruktur.

Det var nok en gang jernbaneskolen som var ute med sitt hovedsikkerhetsvaktkurs. Kandidatene skal lære om skifting, håndsignaler og sikringsanlegg. Undertegnede hadde tjeneste som skiftemaskinfører.

Og slik går no dagan for en pensjonert lokfører.
Mvh Odd

Nja, jeg vil vel absolutt kalle det et levende museum, et museum som lever og som fungerer til litt annet enn bare å vise fram gammelt jernbanemateriell. Jo,absolutt et levende museum!

På UHB har de etter min mening en uvane med å stille klokken på 1200 når stasjonen ikke er betjent. Jeg har snakket med flere TXP\er som sier at det bare gjøres når det det er feil med klokken. Ellers skal den gå. Det er ansatte på kontoret der som kunne trekke klokken et par ganger i uken. I museumsverdenen er det noe som heter formidling.

På Krøderbanen urene på både Sysle, Snarum og Krøderen stasjon

I NSB Hovedadministrasjonen (HAD) hadde Elektroavdelingen i sin tid ansvaret for jernbanens ur-anlegg, dem var det mange av. Ingeniøren hadde fagansvaret for anleggene, og reiste med ujevne mellomrom ut i distriktene for å inspisere, og prate med montørene. Det var ikke alltid klokkene viste korrekt tid, og vi andre kunne få fyndige referater rundt dette
Samme ingeniør hadde også oppmålingsansvaret (lengder) langs banetraseene, inkludert over stasjonsområdene. Det genererte nye runder ut i jernbaneriket, og medbringende målehjul. Ofte kunne dette være ifm kabelanlegg. Om han var tiltrodd å kunne gå aleine, eller måtte ha med sikringsmann, er jeg litt usikker på.. Mye kunne fungere litt annerledes, den gang da.

Hos Telegrafmesteren Oslo Ø var det ansatt en urmaker, som hadde til oppgave å vedlikeholde jernbanens ur. Jeg hadde en sesongjobb hos denne avdelingen i 1971, da var urmakeren der fortsatt, men muligens ikke så veldig mye lengre. Han hadde kontor bak rulleteksten i 4. etasje ut mot Jernbanetorget.
Telegrafmesteren hadde lager i kjelleren i godshuset i Tomtekaia 21.
Jeg fikk overta to nyoverhalte urverk og to utvendige urskiver. Det ene settet er det bildet viser, på Sørumsand. Hvor det andre settet havnet, om det var på Krøderbanen eller Grovane, husker jeg ikke i dag.

En side av formidlingen kan også være å utvise tidligere tiders yrkesstolthet og pertentlighet, men det er nok krevende. Jeg vil tro at stasjonsmesterne tidligere var nøye på at uret gikk riktig på deres stasjon og at det var en æressak.

For mange år siden bodde vi noen dager i den lille sveitsiske byen Konolfingen med utsikt til stasjonen. En dag dukket det opp tre mann på stasjonen. De hadde med seg en gardintrapp og dekket en godstralle med en hvit duk. Ett og ett av de fire stasjonsurene ble plukket ned og lagt i sine enkelte deler utover den hvite duken. Der ble delene gått over, veid og målt før de ble montert med alle tre visere synkronisert. Etter et par timer gikk turen videre til neste stasjon.

I 2020 fikk vi ( Arendalsbanens Venner ) overhalt stasjonsuret på Rise, pga det sakket og hadde tendens til å stoppe.

En lokal urmaker med god kompetanse på store urverk konstaterte at årsaken var stor slitasje og lite vedlikehold. Det vil si at det var for stor friksjon i verket. Siden det var covid tok det litt tid å skaffe den riktige kvaliteten bronse til diverse foringer, men noen måneder senere kom verket på plass igjen. Etter oppsmøring av akselen som driver viserne har uret fungert som det skal.

« Toget som ikke skal noe sted, bare en tur tilbake i tiden»
Med et slikt slagord burde kanskje klokka på Sørumsand gått baklengs?

Mvh Odd

Eller en tidsmaskin som brakte oss tilbake til viktige tidspunkt i banens historie. For eksempel dramatisering der både toget og stasjonsmiljøet har en rolle. Med et amfi på motsatt side av sporene. Krøderen stasjon kunne ha vært godt egnet til noe slikt. Forsåvidt også Singsås stasjon, men dette blir vel vanskelig ettersom Rørosbanen er i vanlig drift.

Det er ikke spøk - men etter overhaling av uret på Snarum, som var bekostet av Krøderbanens venner, viste det seg at uret gikk baklengs. Forbauselsen var stor da uret skulle innvies. Men urmakeren fikset uret dom garantireparasjon, og alle var fornøyde

Beste hilsen Henrik B.

I Tjenestereglementet fra 1926 fastslo § 82 følgende: "Alle stasjoner og stoppesteder skal være utstyrt med ur. Dette skal på foreskreven måte daglig sammenlignes med et normalur og angi tiden overensstemmende med dette."

Bestemmelsen lever videre i NJKs trykk 401M § 92, dog med en mer moderne ordlyd. Olafs innlegg indikerer at Krøderbanen tar bestemmelsen alvorlig.

Står det ikke også at ur som ikke kan vise riktig tid skal stilles på kl. 12 og om mulig tildekkes? Eller kom dette inn senere.

Dette var etter at en hadde lokale urtider.

I jernbanens barndom var det lokale tider. Noe om dette nevnt av meg ved et arrangement for noen år siden:

"Når dere reiser med fly til andre deler av verden, så er dere vant til at dere reiser fra en tidssone til en annen. Og så må dere flytte klokka en eller flere timer fram og tilbake. Dere er kjent med nyttårsskiftet derfor inntreffer til ulik tid, alt ettersom hvor i verden dere måtte befinne dere.

I dag har vi en normaltid i hele Norge. Klokka er den samme, enten du bor på Støren, på Røros, i Oslo, i Stavanger eller i Tromsø. Men det har ikke alltid vært slik. Loven om norsk normaltid ble vedtatt i 1894.

Før da hadde vi lokaltid, men med bedre kommunikasjoner ble dette litt krøkkete. De lokale tidene hadde variert med en time og 47 minutter fra ytterst i Sognefjorden til Vardø. Parallelt med lokaltidene ble en fellestid benyttet ved telegrafstasjonene. Københavntid ble benyttet som fellestid da den første telegraflinjen ble åpnet i 1855 mellom Kristiania (Oslo) og Drammen. I 1866 gikk man over til Kristianias lokaltid ved alle stasjonene.

Etter etableringen av jernbanen brøt også egne jernbanetider med lokaltidene. Togene fulgte for eksempel Kristianiatid fra Østbanen til Trondheim. Tog fra Vestbanen fulgte Drammens tid som var fire minutter etter Kristianiatid. Togene fra Bergen og Stavanger fulgte lokaltiden i disse byene, som begge steder var 22 minutter etter Kristianiatid. Det finnes eksempler på lommeur med to minuttvisere for reisebruk fra denne perioden. Almanakkens opplysninger om tidsforskjellene mellom de største byene var viktig reisefølge.

I USA stilte man klokken 200 ganger fra Washington til San Francisco inntil Standard Railway Time ble innført med fire tidssoner i 1883. Året etter inviterte initiativtakeren, jernbanedirektør Sir Sandford Fleming, til en internasjonal meridiankonferanse. Diskusjonene her dreide seg om et verdensomspennende tidssonesystem som endte i en drakamp mellom England og Frankrike. Det internasjonale nullpunktet havnet til slutt i Greenwich øst for London. I Norge hadde Kristiania hatt sin nullmeridian i Observatoriet, men noen felles nasjonal normaltid fantes ennå ikke.

I 1885 lanserte stortingsrepresentant Otto Blehr ideen om én tid i Norge, av hensyn til de nye kommunikasjonene. Han møtte sterk motstand på Stortinget. Motstanden kom også fra jernbanekomiteen og fra fagkomiteene nedsatt i universitetsmiljøene. Med få unntak var det stor bekymring for at forskjellene mellom lokaltid og normaltid ville bli for store. Representantene mente at folk flest ikke hadde problemer med lokaltidene. Transporten var dessuten dominert av dampskipstrafikken, som for det meste seilte nord- eller sørover. Senere dukket spørsmålet på nytt opp. Fire ulike forslag til normaltider ble utarbeidet i forsøk på å gjøre overgangen fra lokaltid til normaltid minst mulig. Det mest kompliserte forslaget bestod av fem tidssoner innenfor landets grenser med 15 minutters tidsforskjell mellom hver sone. Til alt hell ble det ikke slik!

I 1893 ble spørsmålet om normaltid på nytt foreslått, denne gangen av astronomiprofessor Hans Geelmuyden. Siden spørsmålet sist var oppe, hadde blant andre Sverige, Danmark og Tyskland standardisert tiden. Norge var nå det eneste landet som tilhørte lengdegraden 15 grader øst som ikke fulgte mellomeuropeisk tid.

En svensk normaltid var innført i 1879. Den falt praktisk talt sammen med den kommende europeiske normaltiden. I september 1893 åpnet mellomrikstelefonforbindelsen mellom de to unionshovedstedene Stockholm og Kristiania. I februar året etter ble en Rikstelefon foreslått etablert i Norge. Bergensbanen og Sørlandsbanen fikk samme vår bevilget penger til videre utbygging, noe som ville binde Øst- og Vestlandet sammen. Turisttrafikken hadde også tiltatt fra 1880-årene. En ny holdning til normaltid skyldtes etableringen av raskere og mer sammenhengende kommunikasjoner, internasjonal påvirkning og at stortingsrepresentantenes mentale kart var utvidet som følge av dette. Som nevnt ble norsk normaltid innført i 1894, men det er samtidig sannsynlig at gammel og ny tid ble brukt side om side til langt ut på 1900-tallet. På Stangedialekt ble det for eksempel skilt mellom lokaltid og sænn tid eller ætter bygda og ætter ba`an.

For å si det slik: Spørsmålet om tid er interessant, selv om det ikke alltid er så enkelt!"

I Russland går jernbanen, uansett hvor i landet du befinner deg, etter Moskva-tid. Det kan være kjekt å vite dersom du befinner deg i f.eks. Irkutsk eller Vladivostok. Møter du opp på stasjonen til oppgitt avgangsklokkeslett etter lokal tid, kan du være sikker på én ting: Toget ditt er ikke der.

Dette til forskjell fra displayet inne i et 93-sett. Skal det være historisk riktig, må det vise en dato fra 2003 og med feil klokkeslett, selv om vi skulle være i første halvdel av 2020-årene...